Lakselus, forskning og villfarelse

Fredag 24. juni her i Morgenbladet hevder Norunn S. Myklebust fra Norsk institutt for naturforskning (Nina) at jeg som stortingsrepresentant har forakt for forskere og forskning. En slik påstand vitner om mangelfull kunnskap. Det pågår en debatt om Havforskningsinstituttet (HI) og Nina sin forskning.

Dersom forskningsinstitusjonene i utgangspunktet hadde svart ærlig, saklig og oppriktig når man først fikk en henvendelse, hadde det trolig ikke vært noen sak i media nå. Direktøren på Nina mener mine uttalelser om «snusk og fanteri» i forskningen er trist. Den følelsen kan jeg ikke ta fra henne, men at jeg har forakt for forskning, er galt. Som folkevalgt og beslutningstaker i svært viktige saker er jeg avhengig av forskning.

Utfordringen til både HI og Nina er å svare på følgende:

HI hevder at lakselus fra oppdrettsnæringen har en bestandsregulerende effekt på sjøørret på populasjonsnivå. HI er den eneste forskningsinstitusjon som har slike forskningsresultater. Det er derfor rimelig å forvente at HI redegjør for, og om, samt i hvilken grad stor fisk som ikke har kommet seg gjennom felleåpningen i Guddalselva, har kunnet påvirke resultatene.

Fra mitt politiske ståsted vil det være svært mangelfull forskning om metodevalgene som er gjort har påvirket resultatene. En kan faktisk hevde at ved å stenge ute storfisk fra elven, er dette med på å redusere tilveksten av ny yngel og ny fisk. At HI senere sammenligner sjøoverlevelsen til sjøørreten i Guddalselva etter tre-fire år med overlevelsen til sjøørret fra andre elver med ulikt antall sjøopphold er vanskelig å forstå. Det er rimelig grunn til å spørre HI om ikke dette også kan påvirke resultatene, og om dette kan gi feil konklusjoner.

HI har i senere år satt ut store mengder ren oppdrettslaks, blandinger mellom oppdrettslaks og villaks (hybrider), og villaks av ikke-stedegne stammer i elva. For det meste er dette plantet som rogn, men også smolt er satt direkte ut. Det er god grunn til å stille spørsmål om dette kan påvirke villfisken sine gener på lik linje, eller kanskje mer enn rømt oppdrettsfisk. At HI og Nina ikke problematiserer dette, er urovekkende. Det som gjør denne situasjonen ekstra krevende, er at slike utsett også er gjort i andre elver og i andre fjorder på Vestlandet. I elva Ims i Rogaland har Nina satt ut oppdrettslaks, og i Matre i Masfjorden har HI satt ut minst 100 000 fisk.

Det er ikke unaturlig at jeg har en oppfatning av at forskningen i Guddalselva og trolig andre steder ikke har vært av en slik kvalitet at den kan benyttes i forvaltningen av næringen dersom vi ikke får gode svar på problemstillingene som NSL reiser. Når man ikke får svar, minner det om «snusk og fanteri» i forskningen. Forskningen må kunne svare på slike spørsmål.

Fra mitt politiske ståsted er det god grunn til å stille spørsmål om Frysforskriften, som ble innført i 2008, og som i praksis stanset all utvikling og vekst i havbruksnæringen i Hardangerfjorden, ble innført på uriktige premisser. For ytterligere å understreke usikkerheten i dette, kan man lese en rapport fra Uni-Miljø, utgitt i mai 2016, kalt «Gytefisktelling og uttak av rømt oppdrettslaks i elver på Vestlandet høsten 2015». I denne rapporten fortelles det en historie om at det ikke står så ille til med sjøørreten og laksen i Hardangerfjorden som både forskere og forvaltning har påstått.

Jeg frykter at elendighetsbeskrivelsen av Hardangerfjorden har vært politisk motivert. I alle fall er ikke den forskning og den dokumentasjon som er fremlagt, overbevisende om at det var riktige beslutninger som ble fattet den gang.

Derfor er det vel heller ikke så unaturlig at interessenter ber om innsyn i dokumenter som kan være med å belyse fakta i saken. Forskning er ofte ingen eksakt vitenskap, og politikerne har valgt å legge et «føre var»-prinsipp til grunn for sine beslutninger om forvaltningen av havbruksnæringen. Det minste vi må forvente, er at forskning er korrekt, uavhengig av politisk oppfatning. Og sist, men ikke minst, må forskningen være til å stole på. Dessverre ser det ikke ut til å være tilfellet når det gjelder forskningsinstitusjonene sine reaksjoner på ønske om innsyn i forskningen.

Ove Trellevik er stortingsrepresentant (H) og medlem av næringskomiteen.