Hvilke oppfatninger om virkeligheten opererer i virkelighetsdebatten?

Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har med sitt begrep om «virkelighetslitteratur» skapt en anledning til å diskutere fakta og fiksjon i litteraturen. Hva slags virkelighetsforståelse er disse to distinksjoner er utrykk for? Gir det mening å vurdere en roman etter et korrespondansekriterium, altså at en litterær tekst skal korrespondere med en gitt virkelighet? Er ikke fiksjonen like virkelig?

«Virkelighetsdebatten» synes nå å være delt i (minst) to leire: på den ene siden er det de som hevder at litteratur som bruker «levende identifiserbare modeller» er svært problematisk og stiller forfattere overfor et etisk ansvar som må diskuteres. På den andre siden er det de som mener at romanen som sjanger er basert på at lesere på et eller annet nivå skal kunne «kjenne seg igjen» men at romanen som «kunst» alltid vil være noe annet enn en «identifiserbar» virkelighet, i betydningen hendelser som «har skjedd».

Til dels uklare oppfatninger av begrepet -eller grepet om- virkeligheten blir synlig i debatten. «Virkeligheten» snakkes om som å være noe «der ute», som forfatterne enten «stjeler fra» og putter inn i sine romaner eller som noe som ikke er i kontakt med romanens univers som kunstform. Økland og andre faktasjekker romaner, for å avgjøre om en den litterære tekst stemmer med «faktiske hendelser».

I så måte deler Økland med flere en relativt vanlig oppfattelse av fakta. Fakta som hendelser som «har skjedd» eller kunnskap som er «sann» og objektiv. Ting/hendelser som mennesker har opplevd oppfattes i denne leieren ikke som fakta. I journalisters presentasjoner av «saker», det være seg alt fra det amerikanske valget til Johaugs dopingsak, er det vanlig å ha en egen rubrikk med: «hva er fakta i saken». En slik oppfatning av virkeligheten indikerer at fakta er noe det kan skapes enighet om, som eksisterer utenfor menneskers erfaring og som ikke er avhengig av fortolkning. Slike forestillinger virker å dypt forankret, til og med hos litteraturvitere/anmeldere.

For de engasjerte i virkelighetsdebatten er imidlertid alle parter avhengig av å bruke språket for å formidle sine oppfatninger av hva som er «virkelig». Hvem sitt språk – og om hva? Det er nettopp slike spørsmål Vigdis Hjort tar opp i Arv og Miljø gjennom hovedpersonen Bergljot. Bergliot mister sitt språk for den virkeligheten hun erfarer. Det er smertefullt. Som formulert av hovedpersonen Bergljot:«At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever som en stor sorg». Bergljot forsøker gang på gang å fortelle sin historie til moren eller søstrene. Moren møter henne med mistro og sier «du hadde aldri kommet dit du er i dag hvis du ikke hadde hatt en trygg og god oppvekst». Søsteren Astrid som jobber med menneskerettigheter sier at «alle kan gjøre feil». Språket familien til Bergljot benytter i møte med hennes erfaringer, har ikke kontakt med de erfaringer Bergljot forsøker å fortelle om.

Bergljot blir, til stadighet, generalisert uten å ville det. Det er Bergliots reaksjoner og opplevelser som driver handlingen i boken Arv og Miljø. Gjennom hennes kropps reaksjoner avdekkes familieforhold som ikke har tålt dagens lys. Vi leser en bok som beskriver det usagte, der det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord. Om Hjort forteller historien om sitt eget liv eller om det er Bergljot som endelig slipper ordene til i teksten er ikke viktig. Hjort skriver, Bergliot opplever, vi leser og legger til vårt eget liv og våre kroppslige erfaringer, slik formes historien. Den kunne ikke vært skrevet akkurat slik av noen andre enn Hjort. Ingen leser vil heller oppleve boken helt likt.

I debatten om «virkelighetslitteraturen» benyttes i stor grad et generalisert språk, det snakkes om «prinsipielle diskusjoner», om «å diskutere på generelt nivå» og om «etikk», «personhensyn» og så videre. Som språkbrukere lærer vi konvensjonelle måter å snakke på: vi bruker generelle ord og vendinger som «man, en, prinsipielt, generelt». Gjennom det generelle muliggjøres kommunikasjon, gjennom det generelle oversettes spesifikke erfaringer. Samtidig skaper generaliseringer fare for å miste kontakt med egne erfaringer, særlig de kroppslige.

Når vi snakker om vanskelige ting som berører oss, som er ubehagelig eller pinlig, som gjør at vi føler oss avkledd, er det lett å ty til generelle vendinger. Det er nettopp det Bergljots søster gjør når hun sier «alle kan gjøre feil» som et slags svar når Bergljot forteller om farens overgrep. Et slik generalisert språk blir «kroppsfritt», i stedet for at de som snakker sammen anstrenger seg og er modige nok til å uttrykke, beskrive og møte den andres og eget ubehag, det som berører, som er pinlig, eller også det som gjør oss glade. Det er nettopp dette konvensjonelle institusjonaliserte og kroppsfrie språket som rammer de som ikke blir lyttet til. Som Bergljot. Dette er en virkelighet for mange mennesker som Vigdis Hjort på en mesterlig måter bringer frem. Og som gjør skikkelsene i Hjorts bok gjenkjennbare langt utover egne familievirkeligheter.

Begrepet «virkelighetslitteratur» er selv en språklig konstruksjon som paradoksalt nok er frakoblet det erfarte virkeligheten som litteraturen forsøker å uttrykke. Teksten blir virkelig på en måte som rekker langt utover forfatteren liv, det er hele poenget som dessverre forbigås i debatten. Som den franske forfatteren Delphine de Vigan sier «Det er farlig å tro at det bare finnes en sannhet». I den norske debatten har jakten på den ene sannhet – de levede modellens versjon vært holdt i hevd og tåkelagt innsikt i de grunnleggende forståelsene av virkelighet et slik syn baserer seg på.

Anne Leseth er førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier. Gunn Engelsrud er professor ved Norges Idrettshøgskole.