Strukturell rasisme

Lørdag 7. januar inviterte utestedet Blå for første gang på lengre tid til et rent hiphop-arrangement med 20-årsgrense i Oslo, der det på forhånd var lovet at kvelden skulle vies til alt det beste av hiphop fra musikkåret som var gått. Det endte med at politiet av sikkerhetsmessige årsaker ble tilkalt til utestedet, der barene var midlertidig stengt og musikken slått av allerede før klokken hadde blitt elleve. Dette skjer et halvt år etter det ble klart at Blå fikk beholde skjenkebevillingen, som de blant annet var i fare for å miste fordi de var for avhengige av politiets tilstedeværelse. Daglig leder i Blå, Eyvind Brox, sier nå at de etter lørdagens situasjon ikke kan arrangere hiphop-arrangementer med 20-årsgrense i framtiden, rett og slett fordi det er for populært blant målgruppen.

I fjor sommer skrev sosiologene Skule Wigenstad og Kristin Buvik ved Folkehelseinstituttet et svar til Martin Gedde-Dahls kommentar «Politiet skal håndheve reglene, ikke lage dem», her i Morgenbladet. De mente at debatten om «musikkpolitiet», startet av en rekke saker i Natt og Dag sist vår, var et blindspor, og at Gedde-Dahl, som med godt grunnlag i politirapporter og høringsmeldinger, påsto at politiet ubevisst drev med strukturell rasisme ved å i praksis forby hiphop, hadde oversett at sammenhengen mellom konsept og vold neppe er tilfeldig. De viste videre til studier av skjenking og vold på utesteder, som viser at «steder med ungt klientell, høy musikk, lite lys og stor tetthet av gjester er mer utsatt».

Lørdag 7. januar var det nettopp den store tettheten av gjester som gjorde at Blå måtte tilkalle politiet, der det ikke ble rapportert om voldshendelser. Hiphop-arrangementet man kunne forhåndskjøpe billetter til, hvilke jeg var en av de som gjorde, hadde allerede ved åpningen klokken ti rundt 500 gjester i køen, utenfor lokalet som har plass til 380 gjester. En time senere, da Blå hadde latt folk komme inn uten sjekk av legitimasjon for å få kontroll over situasjonen i den overfylte køen på utsiden, ble det sagt fra en av dj-ene på scenen i lokalet, som ikke spilte musikk og hadde stengte barer, at det nå var to tusen mennesker utenfor (ikke dokumenterte tall, men det sier noe om omfanget), og at de måtte vente litt før de ville bli kastet ut, for så å slippe inn igjen, denne gangen med sjekk av legitimasjon.

Arrangementet fikk riktignok stablet seg på beina etter at skuffede gjester ga opp håpet om å komme inn og tok turen videre. Daglig leder, Eyvind Brox, sier at Blå legger seg flate, og at situasjonen oppsto fordi de rett og slett ikke hadde klart å forutse, og dermed forberede seg på, det store antallet mennesker som kom. Brox har ennå ikke vært vitne til en sånn pågang i løpet av årene han har jobbet i Blå, og sier at de ikke lenger vil arrangere hiphop-arrangementer med 20-årsgrense i framtiden. Han mener problemet kommer av at det er så få steder i Oslo som spiller hiphop at det oppstår et vakuum når noen først drister seg til å holde et hiphop-arrangement for unge.

Videre i kommentaren sin i Morgenbladet skriver Wigenstad og Buvik at «debatten må handle om hvordan utesteder kan arbeide for å forhindre at problemene oppstår, uten at dette går på bekostning av mangfoldet». Etter stengningen av utestedene Ginger og Fisk og Vilt i fjor er det nettopp på bekostning av mangfoldet det har gått. Spesielt etter debatten rundt politiets involvering i steder som spiller hiphop later det til at det blir sett på som «risky business» å holde hiphop-arrangementer blant aktører i utelivsbransjen. Det er ikke vanskelig å forstå etter situasjonen som oppstod under Blås arrangement.

Og hvis du ikke er oppdatert på populærmusikk, og tror at hiphop fortsatt er en smal sjanger, kan det være greit å minne om at de som sto utenfor, og de heldige som kom seg inn etter en god omgang kø på Blå 7. januar, ikke bare var en gjeng gutter i hettegensere og saggebukser som stod i ring og freestylet mens en joint gikk på omgang, selv om du sannsynligvis fant dem der også. Det var vestkantgutter så vel som hipstere, afrojenter og en rekke andre stereotypiske betegnelser man kan bruke for å beskrive et mangfold av unge mennesker i Oslo i 2017. Som i seg selv ikke er sjeldent på et utested nært sentrum en lørdagskveld på byen, men som umiskjennelig er bredere på et hiphop-arrangement.

For i hiphops bredeste forstand, som er den Blå hadde som utgangspunkt for sitt arrangement, der artistene som ble representert var alt fra A Tribe Called Quest til Drake, Kendrick Lamar, Frank Ocean, Kanye West, Karpe Diem og Rihanna, er det legitimt å kalle musikken «Hip-pop». Sjangeren har utviklet seg til å bli det unge forbinder med noe av den mest populære musikken i dag (selvfølgelig til noen «ekte» hiphoperes frustrasjon). Hiphop er et produkt av svart kultur – fortsatt med stor overvekt av afroamerikanske artister – som har blitt mainstream og på den måten forener forskjellige etnisiteter over dansing, av ulik karakter og kvalitet, vel og merke, men likevel som et samlende punkt blant Oslos unge, som det ikke eksisterer for mange av.

Andreas Slettholm tok i Aftenposten i fjor høst til orde for at næringsetaten gjorde feil i å la Blå fortsette driften mens andre steder måtte lukke, når de åpenbart var en av verstingene hva gjaldt tilfeller av vold og ordensforstyrrelser. Bystyrerepresentant fra KrF, Erik Lunde, fulgte opp med å si at «det lukter forskjellsbehandling, at noen har bedre kontakter på Rådhuset enn andre og at noen utesteder er mer populære enn andre». Om så noen i rådhuset slo ring rundt Blå, bautaen i utelivsbransjen mange vil kalle en viktig kulturinstitusjon i Oslo, har de tatt seg sammen etter de fikk fortsette driften i fjor, med færre tilfeller av voldshendelser. Og selv om de åpenbart bommet lørdag 7. og skapte en uheldig situasjon (jeg var en av dem som ikke kom inn selv om jeg hadde forhåndskjøpt billett), er det ikke Blås feil at det har blitt skapt en utelivskultur i Oslo med stadig mindre rom for hiphop, snarere tvert imot. Oslos tilbud dekker åpenbart ikke etterspørselen, og politiet og næringsetaten biter seg selv i halen ved å føre problemene de har hatt med klientellet på hiphop-arrangementer til et stadig mer konsentrert samlingspunkt, gjennom å stenge ned steder med hiphop som merkevare.

Som Wigenstad og Buvik skrev i sin kommentar: «Selv om steder stenges, forsvinner ikke menneskene», de kommer til å dra et annet sted, og når de da er spredt – som de kunne vært hvis flere steder spilte hiphop – virker det ikke som om man ser den samme typen problemer knyttet til vold og bruk av politiets ressurser på ett sted. Problemklientell eller ikke, hvis noen mot formodning fortsatt skulle ha oppfatningen at den gjengse hiphop-lytteren ender opp i voldelige sammenstøt på byen, er den svært misforstått. Å lukke ned hiphop i Oslo fordi sjangeren bringer med seg noen urokråker, blir som å slutte å arrangere fotballkamper mellom Vålerenga og Lillestrøm, fordi noen av tilskuerne begynner å slåss etter kampen.

Martin Gedde-Dahl har derfor på et vis rett i påstanden om at politiet driver utilsiktet strukturell rasisme. Det rammer en veldig sammensatt gruppe unge mennesker i Oslo. Som Gedde-Dahl skriver: «[…]hva sier det om Norge som kulturnasjon, at de siste tiårenes kanskje viktigste kulturelle utrykk, ikke lenger får være representert i hovedstadens uteliv, fordi politiet mener den er for strevsom?» Uten hiphop i utelivet kan i hvert fall ikke lenger Oslo kalle seg en mangfoldig kulturby for unge, og at Blå nå melder slutten på hiphop-arrangementer med 20-årsgrense, med andre ord aldersgruppen for hvem hiphop er størst, er derfor et varselsignal, som burde få det til å blinke i noen lamper på flere kommunale og private kontorer.