Psykologer også utenfor terapirommet

Det er en sterk sammenheng mellom belastninger i livet og utviklingen av psykiske problemer. Psykologer er mest kjent for å behandle symptomene. Men fordi terapi fungerer dårlig når regningsbunken fortsetter å vokse, må vi også gjøre noe med årsakene.

Psykolog Simon Thorsell Næs løfter frem dette perspektivet i Morgenbladet 2. november. Han advarer mot at de som trenger det minst, får hjelp på bekostning av dem som trenger det mest, og oppfordrer Psykologforeningen til å problematisere skjevfordelingen og mangelen på universelle tiltak. Den oppfordringen tar vi.

Utvikling av lavterskel psykisk helsehjelp er i en oppstartsfase i Norge. Først i 2011 fikk vi en ny helse- og omsorgstjenestelov som eksplisitt nevner psykisk helse som et kommunalt ansvar. Samme år ble psykisk helse innbakt i den nye Folkehelseloven.

Vi er enige med Næs i at tilbudene må treffe de som trenger det. Næs hevder at psykologene bruker 18 prosent av tiden på forebyggende arbeid. Det er riktig, men vi jobber også system- og samfunnsrettet (17 prosent) og gir veiledning og støtte til andre kommunale aktører (20 prosent). Den forebyggende innsatsen har økt i perioden 2013–2017.

At psykologene bruker 45 prosent av tiden på enkeltmennesker lar seg forklare. Vi har et stort etterslep i utviklingen av behandlingstilbud, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Det finnes om lag 800 psykologer i kommunene, fordelt på helse og omsorgstjenester, PPT, barnevern og tannhelse. Av disse jobber cirka 125 psykologer med voksne. Til sammenligning er det 6000 leger i kommunale helsetjenester, ifølge Legeforeningen.

Om lag 40 prosent av utgiftene til langtidssykmeldinger skyldes psykiske lidelser. Mange av pasientene har aldri fått psykisk helsehjelp. Vi er altså helt i startgropen av å kunne tilby hjelp til alle. Vi er opptatt av å bidra til god fordeling av tjenestene, men det er stor variasjon i hva psykologene brukes til. Kommunene bør utfordres til å analysere behovene og bruke psykologressursen slik at det kommer flest mulig til gode.

Å forebygge psykiske problemer er noe av det smarteste vi kan gjøre. James Heckman, amerikansk nobelprisvinner i økonomi, viser til multiplikatoreffekten: Jo tidligere vi setter inn innsatsen, jo flere år får den på å virke. Dermed «forrenter» innsatsen seg, slik en snøball ruller seg større bare den får det første puffet. Å satse på barn så tidlig som mulig virker sosialt utjevnende. En god barndom varer i generasjoner. Det samme kan dessverre en dårlig barndom gjøre.

Barn i familier med lav sosioøkonomisk status påvirkes ved at det er større sannsynlighet for at foreldrene har psykiske problemer, høyere konfliktnivå, mindre nettverk, mindre tilgang på erfaringer som stimulerer barnas utvikling og en uhensiktsmessig oppdragerstil, ifølge Tormod Bøes rapport fra 2016. Dette betyr ikke at alle med dårlig råd har dårlig helse, men det er en stor risiko. At de som har lite ressurser, har mest helseplager, er underkommunisert.

Vi trengertiltak også utenfor terapirommet. Psykologforeningens hovedsatsingsområde for 2016–2019 er forebygging for barn og unge, via tiltak som skal virke sosialt utjevnende og inkluderende. Vi vil satse på barnehagen som forebyggingsarena. De som jobber i barnehagene, trenger mye kompetanse for å utvikle trygge barn og oppdage hvis noe er galt i møte med foreldrene. Det samme gjelder skole og fritid, hvor det å skape inkluderende miljøer med lite mobbing, danner grunnlaget for både læring og inkludering. Dette krever kompetanse på hva som stimulerer barns utvikling. Et eksempel er Lyngen kommune i Troms, hvor prosjektene «Drop-out», «sommerjobb for ungdom» og «skolemåltidet» kan være en av årsakene til at flere ungdommer enn før fullfører videregående skole.

Vi er enig med Helsedirektoratet i at vi trenger tiltak på folkehelsenivå og individnivå. Politikerne må tørre å gi psykisk helse det krafttaket i budsjettet som de snakket om i valgkampen. Psykologene skal bidra bredt og både forebygge og behandle, sammen med andre fagfolk og frivillige i kommunene som er opptatt av det samme. Profesjonsutdanningen må også forholde seg til det endrede oppdraget, og de siste årene er undervisning og praksis i forebyggende arbeid blitt mer vektlagt ved universitetene.

Håpet er å nå de som trenger det mest, både i og utenfor helsetjenestene, så tidlig som mulig, slik at effekten blir størst både for individ og samfunn.