Forskningens uavhengighet

Forskningssjef ved NTNU Samfunnsforskning, Tonje C. Osmundsen kritiserer den 23.11 Morgenbladets artikkel «Millionene som bygger sjømatnasjonen» for å være konspiratorisk. I artikkelen hun kritiserer, viser Morgenbladet hvordan midlene deles ut i FHF (Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond), og dokumenterer påstandene ved å vise til konkrete saker og e-poster hvor det går frem at midler er delt ut til «næringsvennlige» forskere. Fondet er finansiert av en eksportavgift.

Osmundsen mener Morgenbladet overser at miljøene som forsker på havbruk, er solide fagmiljøer som oppfyller forskningsetiske standarder. Selv overser hun at Morgenbladet i artikkelserien «De forbannede lakseforskerne» har presentert et 20-talls forskere som er utsatt for press og sjikane fordi de har vært kritiske til næringen. Flere sier de har gitt opp å forske på havbruk som følge av dette. Måten forskningen finansieres på, gjennom et forskningsfond under næringens kontroll, er en viktig del av forklaringen, og derfor er det viktig at det belyses. Forskningsetikk handler ikke bare om at en forsker på en redelig måte, men like mye om at også de ubehagelige temaene blir forsket på. At Morgenbladet viser at FHF ikke bidrar til dette, er god, kritisk journalistikk.

Når næringen selv styrer hvordan forskningsmidlene brukes, er det dessverre lett å se for seg at de prioriterer forskning som er positiv til oppdrett. De såkalte oppdrettskritiske forskerne har en viktig rolle i å påpeke utfordringer og problematiske forhold, som er i næringens åpenbare interesse på lang sikt, men vanskelig å prioritere på kort sikt. Når kritiske forskere oppgir at de har gitt opp, bør alarmklokkene ringe, spesielt i FHF. Vi har sterke eksempler fra Chile på hva som skjer når laksenæringen får frie tøyler og stormende jubel. Det er rett og slett ikke i næringens interesse.