Det er grunn til å diskutere rekrutteringsstrukturen til faste stillinger i U&H- sektoren.

Det Norske Videnskaps-Akademi arrangerer torsdag 18. januar et møte med tittelen «Hvor mange internasjonale forskere trenger Norge?»

Inngående kjennskap til norske og nordiske samfunnsforhold er nødvendig for å opprettholde et komparativt fortrinn for deler av fag som juss, humaniora, helsefag og samfunnsvitenskapene. Mange fag har profesjonsutdanning for norsk arbeidsliv med nasjonal kunnskap og norske språkferdigheter som en forutsetning. Institusjonene har ansvaret for å ivareta at i en del faglige sammenhenger må behovet for inngående kjennskap til norske samfunnsforhold vektlegges. Hvordan fungerer universitets- og høyskolesektorens rekrutterings- og undervisningspolitikk i denne sammenhengen?

Tittelen på møtet er spisset, og det var også underteksten publisert på Akademiets nettsider. Hensikten med det var å skape interesse for arrangementet. Vi erkjenner at den konstaterende formen i underteksten var uheldig. Den skulle vært mer spørrende. Når Akademiet arrangerer et slikt møte om temaet, er hensikten å belyse problemstillingen fra flere sider, uten forutinntatte meninger. Akademiet har en åpen talerstol.

Herman Cappelen i Morgenbladet den 9. januar 2018 og andre har i flere innlegg argumentert sterkt for internasjonalisering av norsk forskning. Det er det liten uenighet om. Ingen er uenig i at forskning i utgangspunktet ikke kjenner landegrenser. Det er også gledelig og viktig at forskere ved norske læresteder – uavhengig av hvor de måtte komme fra – i stadig større grad gjør seg gjeldende på den internasjonale arenaen. Det har utvilsomt bidratt til å heve kvaliteten av norske forskningsmiljøer og gitt Norge et sterkere internasjonalt navn i forskningsverdenen.

Temaet for møtet er derfor noe annet. I hovedsak dreier det seg om at vi også trenger kompetanse ved norske læresteder som forutsetter språkferdigheter og kunnskap som en generell internasjonal rekrutteringspolitikk ikke nødvendigvis ivaretar godt nok. Det er også et spørsmål om noe av den forskningen vi bør hegne om ikke har et naturlig internasjonalt nedslagsfelt. Vi er helt enige i at spørsmål om fødested eller statsborgerskap er irrelevant og fort fører til diskriminerende holdninger.

I lys av kompetansebehovet mener Det Norske Videnskaps-Akademi det er grunn til å diskutere rekrutteringsstrukturen til faste stillinger i U&H- sektoren. Spørsmålet om undervisningsspråket er en del av denne problemstillingen. Dette er forhold som U&H-sektoren selv har myndighet over.

Et annet aspekt av rekrutteringsutfordringen er den kjensgjerning at andelen som tok doktorgraden ved samme institusjon som de har oppnådd fast ansettelse ved, er økende. Dette begrenser mangfoldet og evnen til kvalitetsforbedring. Vi må etterstrebe større mobilitet også på tvers av landegrenser. Et viktig virkemiddel er å hente gode gjesteforskere fra utlandet til Norge, for eksempel ved at det legges til rette for forskningsopphold for doktorgradsstudenter og postdoktorer ved de beste forskningsmiljøene våre, og omvendt at norske forskere er gjester ute.

Dette er tradisjonelle og velprøvde mekanismer som stimulerer og bygger relasjoner, nettverk og kvalitet. Norske forskningsmiljøer vil på den måten i større grad være med på å sette den internasjonale forskningsagendaen. Dette bør være fullt mulig samtidig som man sørger for at nødvendig kompetanse om norske forhold blir tatt vare på.

Vi ser frem til et spennende møte med en god debatt om et viktig tema som fortjener oppmerksomhet: U&H-sektorens institusjoner har ansvaret for å ivareta at i en del faglige sammenhenger må behovet for inngående kjennskap til norske samfunnsforhold vektlegges. Hvordan fungerer universitets- og høyskolesektorens rekrutterings- og undervisningspolitikk i denne sammenhengen?