Stuck i politisk korrekthet

I en kronikk 17. januar fremmer student Harmeet Kaur en rekke beskyldninger mot Aftenposten og vår gullrute-nominerte serie Stuck. Vi er takknemlige for engasjementet, og glad for at Kaur erkjenner hvor viktig det er å løfte frem disse temaene som ofte er underdekket i norsk presse. Men hun bommer både i sin fremstilling av serien og i sin kritikk av engasjementet den skaper.

Hensikten med serien er å engasjere norsk ungdom i situasjonen til millioner av mennesker på den andre siden av kloden – skjebner de ikke har store forutsetninger for å kjenne til.

Når serien nå runder en million visninger på Aftenposten.no og brorparten av dem er unge jenter, må vi kunne si å ha lykkes. Tilbakemeldingene vi har fått, tyder på at serien har skapt et voldsomt engasjement for situasjonen til jentene i Stuck, og det er vi stolte av å ha bidratt til.

En viktig suksessfaktor er programlederen, som målgruppen kan relatere seg til. Serien bruker også en fokusert og effektiv historiefortelling som fungerer på nye medieplattformer. Uten disse virkemidlene ville ikke serien hatt samme gjennomslaget.

Jentene i Stuck representerer titalls millioner barn og unge jenter, både i Asia og Mellom-Amerika. De er undertrykket av menn, kultur og fattigdom. Kaur fremstiller dem nærmest som anekdoter. Hun skriver at vi feilinformerer og er urettferdige overfor jentene i serien.

Flere rapporter fra blant annet FN og WHO slår fast at situasjonen for unge jenter i Sør- og Mellom-Amerika er av de mest krevende i verden. Det er ingen anekdote når en av fire tenåringsjenter på Haiti blir seksuelt misbrukt før de fyller 18 år. Ofte flere ganger.

Kaur mener summen av serien «tilsier at det ikke finnes noen utvei for disse jentene». Men det er virkelig ikke noe som «tilsies» i det hele tatt. Dette er en realitet disse jentene er «stuck med» livet ut. Fanget i undertrykkende, mannsdominerte kulturer og utsatt for tvangsekteskap, voldtekt, trakassering og slaveri. Latin-Amerika er den eneste regionen i verden der antall barneekteskap ikke går tilbake. Denne situasjonen har vært uendret i mer enn 30 år.

Det finnes selvsagt nyanser som en serie som Stuck ikke fanger opp – som at det finnes sterke feministbevegelser i Latin-Amerika, eller at samfunnsstrukturene vi skildrer, har dype røtter i kolonitiden. Det er forståelig at Harmeet Kaur, som er i ferd med å sluttføre utviklingsstudier, mener programmet burde gått dypere. Vårt mål har ikke vært å utelate nyansene, men å løfte frem den overordnede problematikken rundt situasjonen til millioner av jenter i Latin-Amerika. Kaur beskylder oss for å frata latinamerikanske feminister legitimitet. Vi mener det er tvert om, at vi legitimerer deres kamp og gir dem støtte fra et langt større publikum.

Kronikkforfatteren avslutter med grove beskyldninger mot Aftenposten og vårt samarbeid med Plan International Norge. De har selvsagt ingen innflytelse over innholdet selv om de er en partner i prosjektet. Ifølge Kaur er den «subtile», men «klar[e]» beskjeden at Plan og vestlige organisasjoner er «de eneste som kan oppnå endring gjennom bistand». Hvor hun har dette fra, er uforståelig.

Vi avsluttet første sesong med den lokale aktivistgruppen Wedding Busters, som et frempek på hvordan ungdom selv bekjemper barneekteskap. Ingen steder i Stuck nevner eller viser vi til vestlige bistandsorganisasjoner, ei heller Plan.