Øystein Strand og Camilla Tepfers' svar på min kronikk «Rapport fra den strategiske blindsone» viser med all tydelighet at i hvert fall sistnevnte fortsatt befinner seg i en blindsone, et herme(neu)tisk lukket rom hvor uønskede fakta ikke slipper inn. Hun skriver at min rapport fra samlingen «ikke [er] dekkende for den opplevelsen øvrige deltagere har hatt». Tepfers ser dermed ut til å ha fortrengt kritiske røster som var å høre på samlingen; likeledes at vi måtte starte spørreundersøkelsen på nytt fordi formuleringene var så upresise at mange ikke visste hva de svarte på.
En artikkel om fremtidssamlingene i Klassekampen 25. april viser at jeg langt fra er alene om å ha opplevd dem som problematiske. Jeg vet også at representanter for institusjoner og organisasjoner reagerte på lignende vis, men kvier seg for å gå ut offentlig av frykt for å forsure forholdet til den nye kulturministeren.
De av oss som trodde forskning innebar evne til kritisk refleksjon rundt egne metoder må tro om igjen.
Mentometermetoden sørger ifølge Tepfers for at «alle deltagere får gitt sin individuelle vurdering, uten å bli overstyrt av andre mer vokale [sic.] deltagere», dessuten ble vi gitt 40 minutter, det Tepfers kaller «halvdelen av samlingen» til gruppearbeid. Det høres fint og demokratisk ut så lenge man fortrenger at utvelgelse og presentasjon av fakta kan (over)styre «massenes visdom» mer enn et par frittalende deltagere idet de legger premisser for vurderingene som blir gjort.
At Tepfers ikke vil gå inn på dette, eller evner å ta selvkritikk på noen områder vitner om en for meg uvanlig «forskningsbasert» metode. De av oss som trodde forskning innebar evne til kritisk refleksjon rundt egne metoder må tro om igjen, og komme instruksen på fremtidssamlingen i hu: «Ikke vær djevelens advokat – men engelens!»
Det er derfor å håpe at det er hold i Strands forsikringer om at «inFuture ikke skal legge noen som helst premisser for kulturmeldingen eller for norsk kulturpolitikk fremover», og at «det er politikerne som utformer kulturpolitikken» – på grunnlag av faglig ekspertise. Denne ekspertisen har KUD for hånden gjennom innspill som har kommet frem utenfor fremtidsstudiens tvilsomme rammer.
Utenfor disse rammene ser «hele bildet» ganske annerledes ut enn inFuture vil ha det til. Det er gledelig hvis Strand og KUD også ser dette – med alle mulighetene det innebærer for kultur i fremtiden og fremtid i kulturen. inFuture derimot hører fortiden til.
Johanne Fronth-Nygren