Uttalelsene fra Forfatterforeningens æresrett av 1945 er blitt erklært ugyldige og Forfatterforeningen har i år bedt om unnskyldning for de dommer og tap av ære som kom til å ramme 17 ikke-medlemmer av NS under krigen. Dette har Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye protestert mot, da de mener at flere av de 17 begikk seg så grovt under krigen at det fortjener de ingen unnskyldning og «renvaskning» for.
Jeg undrer meg over denne protesten, og vil ta opp to av de forfatterne det har vært klaget særlig mye over, av Fløgstad, Hem, og Søbye. Det gjelder lyrikerne Herman Wildenvey og André Bjerke, som begge skrev klart antinazistiske dikt under krigen. Det er urettferdig at de ble æresberøvet – for resten av livet – som om de skulle ha handlet på en måte som har skadet Forfatterforeningens anseelse, når de tvert imot begge to bevislig var aktive antinazister.
*
Herman Wildenvey (1885–1959) var ingen konfliktenes mann. Etter krigen kom han i søkelyset for æresretten, som mente han hadde opptrådt upatriotisk under okkupasjonen og ga han ett års publiseringsforbud.
Det finnes en hel avdeling antinazistiske dikt i samlingen Filomele fra 1946 – ikke minst det som heter Studentene i Stavern, datert 1943, som handler om deportasjonen av 600 norske studenter til tyske konsentrasjonsleirer. Mange havnet i Buchenwald, deriblant den senere medisinprofessor Elling Kvamme (1918–2016), som husker at han så Herman Wildenvey stå utenfor sitt hus i Stavern, med tårer i blikket.
Wildenvey skriver om det han iakttar, idet de norske studentene marsjerer forbi:
Og der de starter på sin første mil
mot dobbelt død for legemet og ånden,
får jeg et smil – det bleke seierssmil, –
fra en student som vinker dulgt med hånden.
Diktets 19. og siste strofe lyder:
Jeg står og leter efter ord og finner
et bilde på hele landets smerte:
Det er en overskåret puls som rinner
og blør og blør fra Norges eget hjerte.
Et annet dikt heter Staatsmensch (i parentes: Kobgadsgirk – altså Krigsdagbok bakvendt, datert 1941), der poeten forteller at to gestapister kommer hjem til ham og prøver lokke ham til samarbeide – og hvordan han behendig klarer seg å vri unna, til tross for at han i sitt hjem hadde «bord og stoler fulle / av ting som Hitler ikke ville likt». Et dikt uttrykker det hele på én linje, fra nyttår 1944: «The moon is down og tyskermørket rår.»
Hvorfor publiserte ikke Wildenvey disse diktene under krigen, kan man spørre? Svaret gir seg selv. Dessuten: På den tid rådde forfatterstreik.
Hvorfor kom diktene ut først ett år etter krigen, når de var skrevet under krigen? Fordi æresretten idømte ham ett års publiseringsforbud. Da Filomele kom i 1946, gikk boken i 15 000 eksemplarer.
*
Med André Bjerke (1918–1985) var det slik at han skrev et lengre dikt, som «Mørk sankthansaften» fra 1941, som han samme år lest høyt ved en tilstelning. Det åpner i moll og slutter i dur, her første og siste strofe:
Det var ingen bål i år.
Strendene lå så øde,
og festen for midsommernatten,
den ble som en fest for de døde –
– – –
Og venner, tider skal komme
på ny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!
Diktet står i André Bjerkes annen diktsamling, Fakkeltog, som kom i 1942. Under den tyske okkupasjonen var dette en modig handling: å sette diktet på trykk – og å lese det opp høyt offentlig.
Professor Francis Bull, den tidligere Grini-fangen, nevner nettopp Mørk sankthans i festforestillingen 17. mai 1945, ved gjenåpningen av Nationaltheatret etter krigen. Han hyller André Bjerke, som var «en de få hjemmeværende lyrikere som hadde våget å fremstå med sin frimodige mening og holdt motet oppe i befolkningen», ifølge Peter Normann Waages André Bjerke-biografi I kampens glede.
Det finnes også andre klart antinazistiske dikt i denne samlingen – og i den neste, Regnbuen, som kom i 1946 – et dikt om bøker brent på bål, en nekrolog over den myrdede danske dikter Kaj Munk, et minnedikt over den tsjekkiske Karel Capek, her en strofe:
Aftenrødens Europa!
På ny skal din jord beboes
av saurier, kravlet fra sumpenes
våte mysterier opp.
Din juratid vender tilbake,
din have skal overgroes
med bregner og paddehatter
og frådende fluesopp!
Desto mer himmelropende urettferdig fortoner det seg at André Bjerke ble anklaget for upatriotisk opptreden under krigen og idømt en streng pengebot, fratatt medlemskap i Foreningen og gitt publiseringsforbud for ett år fremover. Samlingen Regnbuen var antatt til utgivelse i 1945, da boken brått måtte utsettes til neste år. Av Waages biografi fremgår at André Bjerke tok til våpen mot tyskerne i krigens første år og dessuten hadde jødiske venner som bare forsvant.
Det ble protestert mot æresrettens dom, som delvis ble opphevet, men forsmedelsen fulgte forfatteren livet ut. Vilde Bjerke skriver i en stor artikkel i Aftenposten 20. februar 2011 at denne kollegiale nedverdigelse var en av årsakene til at faren begynte å drikke. «André Bjerke ble aldri ordentlig sett i sin samtid. Ingen hyllet ham for hans mot», skriver datteren. «André Bjerke sto helt alene.»
Henny Moan sa, på møtet i vinter der Forfatterforeningen beklaget æresrettens agering, at dette var noe André Bjerke aldri nevnte offentlig. Men når han drakk – som iblant hendte – var denne urettferdigheten noe av det første som kom opp.
Vi vet at det var Hjemmefrontens menn som frigjøringsvåren 1945 forlangte at kunstnerorganisasjonene skulle oppnevne sine æresdomstoler. Samtidig har vi fått vite at folk i Hjemmefronten under krigen visste om tyskernes planlagte deportasjon av jødene høsten 1942, uten å varsle.
Jan Erik Vold
Forfatter