Djevelens advokat i Snåsa

Snåsamannen

Vi gikk inn i debatten om «Snåsamannen» i Morgenbladet 19. desember med et ønske om at domstolene må bli mer vitenskapelige. PhD-student Elisabeth Lund har 30. januar et innlegg hvor hun synes å mene at domstolers bevisvurdering har mye å tilføre vitenskapen: «Kanskje domstolen egner seg bedre fordi den er bedre enn vitenskapen til å bedømme begivenheter som er unike og ikke-repeterbare?» Hun foreslår at vi «må ha en særdomstol hvis medlemmer er godt vant med å bedømme unikt betingede begivenheter».

Forslaget er ikke nytt. Den katolske kirke har siden 1587 brukt nettopp en slik «særdomstol» for å vurdere mirakler med det berømte advocatus diaboli-embetet i skeptikerrollen. Det kan råde ulike oppfatninger om hvor vellykket denne domstolen har vært. Embetet ble for øvrig avskaffet i 1983, og antallet helgenkåringer har økt dramatisk. En annen variant som muligens også er i tråd med Lunds forslag, er administrert av James Randi Educational Foundation. Hit kan den som mener å ha overnaturlige evner henvende seg for å få det dokumentert. Testprotokollen blir forhandlet frem med stiftelsens erfarne medarbeidere. Selv om mer enn tusen individer har meldt seg, og belønningen er på én million dollar, er det ikke dokumentert slike evner.

I Snåsa dreier det seg øyensynlig ikke om ett mirakel. Joralf Gjerstad skal ha helbredet kanskje 50 000 ganger. Dette kunne lett vært registrert ved hjelp av vitenskapelige metoder. Men fenomenet er ikke dokumentert med noen form for systematisk eller kvalifisert observasjon. Det er uvedkommende om fenomenet er uforklarlig, bortsett fra at det må kunne kreves god dokumentasjon for fenomener som synes å stride mot kjente naturlover. Flere mener at vitenskapelige metoder er uegnet til å plukke opp Snåsamannens evner. Lege Arne Johan Norheim uttaler i VG 10. januar at «det nytter sannsynligvis ikke med mer forskning av det slaget som ikke synes å fungere». En stor forskningsinnsats viser at det meste av alternativ behandling er uten dokumenterbar effekt, og han har kanskje rett i at forskningsinnsatsen derfor må rettes mot noe mer fruktbart. Men hvis han mener at den «ikke fungerer» fordi den ikke viser en positiv effekt, er han på ville veier. Hensikten med forskningen er å finne ut om alternativ behandling virker, ikke å støtte opp under et trossystem.

Vi er åpne for å diskutere nye, mer sensitive vitenskapelige metoder, men da må dette konkretiseres. Det kan ikke bare påstås at nye metoder vil gi et annet resultat. Og vi må holde fast på at også nye metoder må være egnet til å «skille mellom skitt og kanel». Vi tror det dreier seg om noe mer enn å forhindre «humbugmakernes glitrende tivoli». Det handler om hva som er virksom behandling i et samfunn som bruker stadig mer penger på helsetjenester.

Per Brandtzæg

Professor, Rikshospitalet

Jo C. Bruusgaard

Forsker, UiO

Kristian Gundersen

Professor, UiO