DNBs reklamefilm er polygamiets seier, skriver Espen Ottosen.

Iblant har jeg påstått at det er vanskelig å si ja til homofile ekteskap uten også å si ja til polygamiet. Det fremstår nemlig urimelig å gjøre ekteskapet kjønnsnøytralt, men insistere på at det ikke kan være antallsnøytralt. Årets Pride viser dette. Når DNB laget en reklamefilm til støtte for Pride, er nemlig en polygam familie inkludert. Det gjelder Nicholas (24) som lever i et forhold med Jean og Monica.

Til sammen dukker det opp fem ulike familier i denne filmen. Alle har barn – kanskje med unntak av den polygame familien. Og budskapet er klokkeklart. «Familier kommer i alle former og alle er like riktige», slår DNB fast. Det er altså like riktig å være polygam som monogam.

I dag er polygami forbudt i Norge. Forbudet er ikke særlig kontroversielt. Få av dem som har viftet med regnbueflagg de siste dagene, kjemper for lovendring. Bortsett fra et par ungdomspartier – Venstre og Fremskrittspartiet – har ingen politikere gått i bresjen for å tillate polygami.

Likevel er det vanskelig å komme forbi at reklamefilmen til DNB ser det som like riktig å være i et forhold med flere personer som å være monogam. Er dette virkelig et gjennomtenkt ståsted? Hadde DNB våget å vise frem muslimske Mustafa og hans to koner (og åtte-ni barn) for å illustrere at alle familier er like bra? Jeg tviler.

Mitt inntrykk er at polygami bare fremstår som akseptabelt så lenge begrunnelsen for en slik samlivsform ikke har noe med religion å gjøre. Når muslimer har flere ektefeller, vil derimot mange snakke om viktigheten av at innvandrere aksepterer «våre» verdier.

DNBs reklamefilm handler altså om Pride. Det er et sentralt poeng i presentasjonen av den polygame familien at Nicholas er homofil, at Jean er trans og at Monica er «bi-curious». Å støtte polygami for dem som tilhører en seksuell minoritet, er åpenbart langt mindre provoserende enn å støtte polygami på generelt grunnlag.

Til en viss grad forstår jeg logikken. Hvis Pride utelukkende handlet om å si nei til at seksuelle minoriteter trakasseres eller forfølges, hadde jeg viftet ivrig med regnbueflagg. Det går fint an å fastholde et klassisk kristent syn på ekteskapet som en ordning for en mann og en kvinne og samtidig respektere andres rett til å velge en annen samlivsform.

Men det er forskjell på å respektere ulike syn og å fastslå at alle syn – og i denne sammenheng, alle former for samliv – er like gode. Denne forskjellen synes det som om DNB, og mange av forkjemperne for Pride, er alt for lite bevisste på. I realiteten er det vel ingen som virkelig mener at absolutt alle familieformer er like bra. Finnes det foreldre som vil gi varm støtte til en datter på 18 år som vil bli kone nummer tre til en mann fra Saudi-Arabia?

I utgangspunktet vil jeg – i likhet med nordmenn flest – betrakte menneskers seksualliv som en privatsak. Staten bør rett og slett ikke blande seg opp i hvem som ligger med hvem (såfremt de det gjelder er voksne og har samtykkende sex). Slik sett er jeg, i hvert fall til en viss grad, en politisk liberalist.

Like fullt får staten ganske raskt noe å si når det gjelder samliv, og ikke minst når barn blir født. Foreldre har i Norge en mengde rettigheter, og disse må reguleres. Det handler om fødselspenger, permisjonsordninger, utvidede sykedager (og mer omstridte rettigheter, som rett til assistert befruktning). Det at ekteskapet gir slike rettigheter, er nok grunnen til påstanden om at homofile par diskrimineres hvis de ikke kan gifte seg.

Derfor er det ikke så underlig at de som ønsker aksept for polygami – eller «polyamori», som er betegnelsen den ganske ferske foreningen Polynorge bruker – også ønsker lovendringer. Polynorge har følgende grunnholdning: «Vi mener at alle samlivsformer, kjærlighetsforhold og seksuelle relasjoner mellom samtykkende og likeverdige personer skal sidestilles».

Sidestilling i denne sammenheng betyr et ja til ekteskap for flere enn to. Og nå kan Polynorge åpenbart bruke DNBs reklamefilm i sin kamp.