Dum byutvikling

NASJONALGALLERIET Nylig ble det vedtatt å starte arbeidet med en konseptvalgsutredning for Tullinløkka-området – selv om området allerede er et av Oslos mest utredede. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner hevder utredningen igangsettes for å kartlegge hvordan vi kan ta vare på verdifulle bygg og skape levende byrom. For Nasjonalgalleriets del burde dette være unødvendig.

Majoriteten av kultur-Norge har lenge vært klinkende klare i sin støtte til at Nasjonalgalleriet reserveres som visningssted for kunst. Aksjonen Redd Nasjonalgalleriet – med Fredrik Torp i spissen – har også foreslått ulike løsninger for å oppgradere galleriet; sist med et forslag om å åpne opp Nasjonalgalleriet mot Tullinløkka med et nytt inngangsparti.

Tre rødgrønne kulturministre (Trond Giske, Anniken Huitfeldt, Hadia Tajik) har overhørt folkets røst, til tross for at demokratisk medvirkning lenge har vært et politisk mantra. Beslutningen om å avvikle Nasjonalgalleriet kan vanskelig sies å være annet enn fattet mot bedre vitende.

Nå fører Thorhild Widvey tilsynelatende tradisjonen videre gjennom å starte enda en utredning. Kulturministeren hevder at utredningen av Tullinløkka-området skal være tuftet både på behov og etterspørsel. I denne sammenheng er det betimelig å minne om at Nasjonalgalleriet allerede er en av Oslos mest populære turistattraksjoner og at det imøtekommer folks ønske om å se kunst i omgivelser bygget til nettopp dette formålet. Samtidig er det også behov for flere visningssteder av historisk kunst enn hva som tillates i det nye Nasjonalmuseet på vestbanetomten. En kombinert løsning, hvor Nasjonalgalleriet supplerer og utfyller det nye museet, er derfor et naturlig valg.

Selvfølgelig verken kan eller skal alle kulturminner bevares for ettertiden. Ofte må en avveie mellom ulike interesser, og kulturminner må vike i prioritet. Slik skal det også være. I tilfellet Nasjonalgalleriet finnes det imidlertid ingen gode grunner til at bygget ikke kan reserveres som visningssted for kunst. Argumenter om dårlig inneklima er dementert for lengst. Bygget kan dessuten suppleres med tiltrengt areal mot Tullinløkka – bare en vil.

Likevel har Statsbygg fått i mandat å vurdere mulig utleie – og salg – av bygget til private. Der regjeringen hadde en gyllen mulighet til å rette opp et rødgrønt kulturpolitisk feilskjær, risikerer nå Sanner og Widvey å skusle muligheten bort. Dette gjør de ved å sette i gang enda en konseptvalgsutredning hvor bevaring av Nasjonalgalleriet som visningssted for kunst ikke ligger inne som premiss i mandatet.

Det nye Nasjonalmuseet blir etter all sannsynlighet et flott museum. Det er liten grunn til å betvile det, selv om tomten er vel knapp for det voluminøse bygget i (norsk?) stein og hvit alabast. Det som imidlertid er bekymringsfullt, er mangelen på historisk kontinuitet: En trenger ikke skrote det gamle selv om en bygger nytt!

I disse tider hvor en higer etter å samle flest mulig signalbygg langs fjordkanten, er det ekstra viktig å sikre at byen bak fasaden ikke etterlates som et tomt skall. Det er en misforståelse at turister må ha alt tilrettelagt i nærheten av cruiseskiphavnen. Litt av gleden ved å være turist er å bevege seg rundt i byen med kart og lokalisere museer og andre turistattraksjoner. Turister går ikke kun ett sted.

Samtidig kan en ved å studere bygningsfasader lese hvordan byen har utviklet seg historisk fram til vår tid. Turister foretrekker det gamle fremfor det nye og det lokale og stedsspesifikke fremfor det universelle og standardpregede som kan sees overalt. I denne sammenheng er Nasjonalgalleriet en ressurs i byutviklingen.

I en tid hvor byene vokser i rekordfart, har «Smart Growth»-bevegelsen fått godt fotfeste i offentlig planleggingsretorikk: Sentrum skal fortettes, tilgjengeligheten bedres, variert bosetting og næringsliv sikres. Det er imidlertid viktig at dette gjøres i forlengelsen av den gamle byen – ikke på bekostning av den. Byutviklingen må forene det beste av det gamle og det nye.

Den amerikanske bevaringsøkonomen Donovan Rypkema kan siteres i så henseende: «Historisk bevaring er Smart Growth. En Smart Growth-tilnærming som ikke setter historisk bevaring høyt på den politiske dagsordenen, er Stupid Growth, punktum».

Joar Skrede
Forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning