En berlinmur i hodet

Etter høstens valg er tysk politikk snudd opp ned, og Angela Merkel står langt fra like klippefast, som Sten Inge Jørgensen påpeker i sin kommentar i Morgenbladet 24. november. Bak dramatikken ligger imidlertid en dyp og vedvarende splittelse det er vanskeligere å få øye på for utenforstående.

I valget var det protestpartiet Alternative für Deutschland (AfD) som trakk flest nye velgere. De fleste som stemte på AfDs velgere identifiserer seg ikke med partiet, men stemte på det i protest, viste målinger gjengitt av fjernsynskanalene ARD og ZDF. 35 prosent av velgerne til AfD aldri hadde stemt før. Det er en gruppe som sliter økonomisk og tradisjonelt er blitt politisk underrepresentert fordi de ikke ser vitsen med å stemme da de føler seg usynliggjorte. Partiet fikk størst oppslutning i Tysklands problemområder, det dypeste øst, som gjennom flere tiår har vært preget av fattigdom, arbeidsledighet og et lavt utdanningsnivå. Det er sinte, middelaldrende mennesker fra DDR, som har mistet alt håp.

På overflaten er DDR historie for lengst. Men utenfra er det lett å glemme at det ikke er lenge siden Tyskland var delt i to. Frem til langt ut på nittitallet har tyskere levd i en virkelighet hvor de hver dag måtte kjøre forbi militærbaser med tungt bevæpnede, fremmede soldater på vei til jobb og barnehagen. I enkelte områder, slik som Münster, trakk de allierte seg først formelt ut av landet i 2013. I løpet av etterkrigstiden utviklet det seg tunge kulturforskjeller mellom det markedsliberale Vest-Tyskland (BRD) og det sovjetkommunistiske DDR, som har vedvart.

Spørsmålet om hvorvidt det var ønskelig og i det hele tatt praktisk mulig for Europas ledende industriland å gjenforene øst og vest, druknet i folkets gledesrus i 1989. Samtidig med den fysiske overtagelsen av DDR druknet også den østtyske identiteten i den USA-dominerte, borgerlige BRD-kulturen. DDR sluttet å eksistere nær sagt over natten. «Vi er ett folk!» sang folkemassene i 1989. Men selv om muren i Berlin falt, har «muren i hodet», som tyskerne selv kaller den, vist seg vanskelig å rive ned.

I øst har opprøret småkokt lenge, blant folk som vil bli sett og ta tilbake sin identitet og helt spesielle historie. Og så lenge folk i vest ikke erkjenner at de mangler en forståelse for det østtyske verdensbildet, hvor fraværet av demokrati fortsatt sitter dypt i minnet, er det lite håp for en genuin nasjonal enhet.

Øst- og Vest-Tyskland tok svært forskjellige oppgjør med nazismen. I vest utviklet det seg en offentlig erindringskultur og en forståelse av tysk identitet som noe negativt. Men den selvdestruktive identitetsbyggingen har innskrenket rommet for gode, konstruktive debatter om historien. Når AfD-politikere forsøker å bekjempe nettopp denne kulturen, treffer de en utbredt følelse.

I øst ble nazismen ansett som et vestlig-dekadent problem, og feid under teppet. Ikke før etter sammenslåingen ble nazisme satt på dagsordenen der. Nynazisme var lenge ansett som nok et problem i øst på toppen av arbeidsledighet og dårlig infrastruktur. Det er blitt forsøkt ryddet opp i, men på en måte som har skapt en følelse av å være satt under administrasjon. Når folk føler seg umyndiggjort og stigmatisert, vokser sinnet. Sammen med nasjonalismen som brer om seg i dagens Europa, kan det ha fått en del til å stemme AfD.

Fordi det ikke finnes noen særlig gode alternativer, vil det vise seg vanskelig å danne flertallsregjering nå. Dramaet slutter uansett ikke der. Det sprikende politiske landskapet er først og fremst et symptom på at den historisk-kulturelle splittelsen i Tyskland sitter dypt. Tyskerne trenger å «finne seg sjæl». De må ta på arbeidshanskene, for de har fortsatt en mur å rive.