En human posthumanisme?

Marit K. Slotnæs påpeker på lederplass i forrige utgave av Morgenbladet at humanismen – tanken om at det er noe spesielt med mennesker som gir det krav på å bli behandlet på en annen måte enn vi behandler ting og dyr – er under press. Slotnæs kobler dette presset til den transhumanistiske ideologien som nå har etablert seg i fagfilosofien, blant annet på Universitet i Oslo med Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri i spissen. Ifølge Slotnæs er transhumanistenes program med å bruke de teknologiske mulighetene naturvitenskapen har gitt oss til å ta kontrollen over vår egen biologi grunnleggende posthumanistisk.

Jeg tror Slotnæs er litt urettferdig mot Moen og Sterri, men i en litt bredere – og på mange måter viktigere forstand – er hun inne på noe. Posthumanisme, hvor «menneskeverd blir […] oppfattet som fiksjon», er et reelt trekk i tiden. Dette er også noe Yuval Noah Harari har lagt vekt på i bestselgeren Sapiens: A Brief History of Humankind og i den nylig publiserte oppfølgeren Homo Deus: A Brief History of Tomorrow.

En -isme er å gi noe prioritet. Humanismen er den inntil nylig tatt-for-gitte ideen om å «insistere på menneskelivets privilegerte stilling i forhold til annet liv, planter og dyr», eller som Harari definerer det: Humanism is the belief that Homo sapiens has a unique and sacred nature, which is fundamentally different from the nature of all other animals and of all other phenomena. […]. The supreme good is the good of Homo sapiens. The rest of the world and all other beings exist solely for the benefit of this species.

Posthumanismen er den filosofiske og ideologiske avvisningen av denne spesielle statusen til Homo sapiens. Transhumanismen er ikke nødvendigvis posthumanistisk i denne betydningen. Faktisk er transhumanismen dypt humanistisk i den forstand at den, i sin egen forståelse av seg selv, primært jobber for å gjøre livene til Homo sapiens bedre. Transhumanisme har imidlertid visse posthumanistiske trekk. Både posthumanismen og transhumanismen springer nemlig i stor grad ut av samme naturvitenskapelig syn på verden.

Nøkkelen til å forstå den indre sammenhengen mellom posthumanisme og et naturvitenskapelig syn på verden er å bite seg merke i at skillet mellom «menneske» og «dyr» – humanismens grunnstein – ikke har noen plass i naturvitenskapen. For biologien er ikke «mennesket», slik humanister bruker ordet, altså som noe annet enn dyr, et gyldig konsept. Biologisk sett er det vi vanligvis tenker på som «mennesker» en type dyr, nemlig dyrearten Homo sapiens. Følgelig, dersom en anser biologien som det siste ord i saken, så eksisterer ikke dette skillet i det hele tatt. Det er også her humanistene kan slå tilbake: Vi kan ikke gi naturvitenskapen det siste ordet i saker som handler om etikk.

Dersom skillet mellom mennesker og dyr ikke er et naturvitenskapelig skille, hva er det da? Jo, det er, først og fremst, et etisk skille. Når humanister snakker om «mennesker» som noe annet enn «dyr», så snakker de ikke naturvitenskapens, men etikkens, språk.

Det er ingen prinsipiell grunn til at etiske konsepter må sammenfalle med naturvitenskapelige konsepter. Humanismens «menneske» er ikke det samme som biologiens Homo sapiens – eller noen annen biologisk kategori. Etikk og naturvitenskap er i utgangspunktet to helt forskjellige typer språk, som fyller helt ulike funksjoner: Det ene gjør oss i stand til å forholde oss til en del av verden, naturen, på en verdifri, analytisk måte; det andre gjør oss i stand til å forholde oss til verden, både naturen og andre deler av virkeligheten, på en verdiladet, normativt måte.

Legg merke til frasen «naturen og andre deler av virkeligheten». Noe av det aller mest fascinerende med etikk er at den er med-konstituerende for den ekstra-fysiske delen av virkeligheten vi ofte kaller «den sosiale verden» – den som humanistene, ikke naturviterne, studerer. Humanisme er således også et fagområde som studerer det utsnittet av virkeligheten den selv er med på å forme gjennom sitt eget standpunkt. Slik sett er det etiske skillet mellom mennesker og dyr også et ontologisk skille som markerer den (ganske flytende) delelinjen mellom den rent biologiske og den ikke rent biologiske sosiale virkeligheten, hvor blant annet etikken kommer inn. Denne indre sammenhengen mellom etikk og ontologi, som jeg ikke skal ta opp til videre drøfting her, er kilden til mange av de særegne epistemologiske problemene knyttet til studiet av mennesker og samfunn.

La oss imidlertid holde oss til etikken, som er det mest presserende for øyeblikket. Å kategorisere noe som «menneske» fra et etisk perspektiv, er ikke å gjøre en biologisk observasjon – men å stille et krav om at dette «noe» skal behandles på en bestemt måte. Dette «noe» har nå visse rettigheter som alt utenfor denne kategorien ikke har. Nøyaktig hva disse kravene er – hvordan et menneske skal behandles – er det naturligvis mulig å diskutere, både filosofisk og politisk. Det foreløpige politiske resultatet av denne diskusjonen i vår del av verden er FNs menneskerettighetskonvensjoner.

En av de mer innflytelsesrike filosofiske svarene på hvordan et menneske skal behandles kommer fra Immanuel Kant: Et menneske skal behandles som et mål i seg selv. Dette ekskluderer blant annet å behandle mennesker på samme måte som vi behandler Prior-kyllinger og labrotter. Vi, mennesker, bruker Prior-kyllinger og labrotter for våre, ikke Prior-kyllingene og labrottenes, mål. Livet til en labrotte er fratatt all egenverdi. Dette vesenet eksisterer kun for å fremme menneskets viten, som igjen er et middel for å gjøre verden til et bedre sted for mennesker – ikke labrotter.

Hvor skal vi trekke skillelinjen mellom hva som er et menneske – og følgelig et mål i seg selv – og hva som ikke er et menneske – og følgelig kan brukes som et middel for menneskemål? Dette skillet har tradisjonelt har vært trukket langs den biologiske demarkasjonslinjen mellom Homo sapiens og andre arter (noe som sannsynligvis er grunnen til at vi i dag har så lett for å blande sammen etiske og naturvitenskapelige kategorier). Det er imidlertid ingen absolutt nødvendighet at skillet må gå akkurat her. I fremtiden vil vi kanskje møte på utenomjordiske arter det vil være naturlig å behandle som mål i seg selv, og som dermed vil være medlemmer av menneskeheten – altså «mennesker» i den relevante etiske betydningen av ordet, men ikke Homo sapiens.

Spørsmålet om hvor grensen for menneskeheten skal gå er et av de farligste spørsmålene filosofer stiller. Det er fort gjort å trekke denne grensen på noen ganske ubehagelige steder. Det eneste sikre jeg tror man kan si om dette spørsmålet er at denne grensen ikke kan trekkes slik filosofer ofte har forsøkt å gjøre det: Gjennom å finne en felles egenskap som gir en viss undergruppe av fenomener i verden en iboende verdi og dermed rettferdiggjør å behandle denne gruppen som mål i seg selv – for eksempel intelligens og rasjonalitet.

Slike forsøk på grunne det etiske skillet mellom mennesker og dyr på såkalte «objektive kriterier» utenfor etikken selv strander alltid på at uansett hvilke kriterier vi setter opp, så vil det alltid være noen vi åpenbart ønsker å inkludere som faller utenfor. De verste eksemplene bidrar til å umenneskeliggjøre visse grupper i samfunnet – for eksempel de med sterke intellektuelle funksjonshemninger – som ikke helt lever opp til det vi anser som fullverdig menneskelig.

Den nåværende løsningen med rett og slett å trekke de etiske grensene for menneskeheten rundt den biologiske arten Homo sapiens, i kombinasjon med et (foreløpig mangelfullt og dårlig håndhevet) system av dyrerettigheter for en god del andre arter, er nok en grei løsning for øyeblikket. Den gir oss også mer enn nok å jobbe med: Det er slettes ikke alle som i dag er formelt inkludert i menneskeheten som i praksis blir behandlet på den måten det å være et menneske gir krav på. I fremtiden vil det kanskje være kunstig eller utenomjordisk liv som vil kreve en plass i menneskeheten. Det problemet får vi ta når det kommer.

På sitt beste er det posthumanistiske tankesettet en nyttig etisk innovasjon: En nyansering og en utvidelse av den tradisjonelle humanismen, som får oss til å reflektere over hva slags kategori «mennesket» egentlig er og hva som burde plasseres der. Når man tenker over hvor snever denne kategorien til tider har vært – på et tidspunkt inneholdt den i praksis bare hvite, bemidlede menn – så er det absolutt grunn til å ønske en slik refleksjon velkommen.

På sitt verste er posthumanismen en reduksjon av etikk til naturvitenskap, noe som i praksis vil si at kategorien «mennesket» elimineres, og at vi kan tillate oss å gjøre med (det som ikke lenger vil anses å være) mennesker alt vi kan gjøre med dyr og ting. At transhumanismen leker med en slik reduksjon «i det vedvarende forsvaret for sortering og forbedring av menneskematerialet» er en legitim bekymring. Alle ideologier har en mørk underside og transhumanistene, i likhet med oss alle, bør reflektere grundig rundt de ubehagelige sidene ved eget verdenssyn. Disse mørke sidene er nemlig veldig synlige for oss andre. Det ville vært beroligende dersom transhumanistene selv kunne bekymret seg litt for transhumanismen.

Andreas H. Hvidsten har doktorgrad i statsvitenskap fra Universitet i Oslo med hovedvekt på politisk filosofi, og er for øyeblikket tilknyttet NMBU i Ås.