En sjelden distinksjon

Debattinnlegg:
Ingeborg Solbrekken
Forfatter

MARTA STEINSVIK

Det fremgår klart av min biografi at Marta Steinsvik spredte antisemittiske holdninger gjennom en rekke foredrag om Sions vises protokoller på 1920-tallet. Dette forhold har også kommet frem i NRK og i flere aviser hvor anmeldere refererer til verket. Det meste av det Kjetil Braut Simonsen skriver om Steinsvik i innlegget «En antisemittisk multiplikator» i Morgenbladet 20. januar, kan leses i min bok. Der vies også Simonsens syn på Steinsviks antisemittisme plass. Imidlertid gir han supplerende opplysninger om lederartikler i avisen i Namdalen som er av betydning for en helhetsvurdering.

Mitt standpunkt, om at Marta Steinsvik ikke var jødehater, holder jeg fast ved. I tilfellet Steinsvik vil jeg påstå at vi må lage en sjelden distinksjon. Hun spredte i en periode antisemittiske holdninger, men hatet ikke hele det jødiske folket. Dette kan synes paradoksalt, men jeg har faktisk funnet flere skriftstykker og intervjuer hvor hun også uttaler seg svært positivt om jøder. Gjennom artikler i pressen gjorde hun allmennheten oppmerksom på hvor vanskelige kolonisasjonskår de hadde i Palestina. Steinsvik gjorde seg også til talsmann for opprettelsen av en jødisk stat. Disse mer forsonende trekk ved hennes forhold til jøder er for øvrig også poengtert av den jødiske historikeren Oskar Mendelsohn.
Simonsen har videre på nettstedet «Vepsen» spurt meg: «Hvor vanlig i den offentlige debatten i 1920-tallets Norge var det å anvende 'jøden' som universalforklaring på alle uønskede og nedbrytende fenomener? Og – hvor vanlig var det å agitere offentlig for Sions vises protokoller, slik Steinsvik gjorde?»
Skriftstykker fra 1920-tallet som anvender «jøden» som universalforklaring på alle uønskede og nedbrytende fenomener har jeg funnet i Nationalt Tidsskrift og i det katolske tidsskriftet St. Olav. Dette er funn fra smale søk. En mer omfattende undersøkelse ville antagelig gitt langt flere resultater. Men la det være sagt: dette fritar ikke Marta Steinsvik fra ansvar for sine usmakelige bidrag.
En studie av Steinsviks foredragstemaer viser at hun mest tok opp aktuelle temaer som ble debattert i Øst- og Mellom-Europa. I dette perspektivet er det ikke vanskelig å forstå at Sions vises protokoller ble et emne for henne. Men Steinsviks tolkning og formidling av bokens innhold er selvsagt en helt annen sak.
Simonsen gjør på samme nettsted rede for HL-senterets forskningsprosjekt «Jøden som kulturell konstruksjon». Et prosjekt som kartlegger bredden i antisemittismen i Norge er viktig. Men det stiller strenge krav til formidling. Jødeforfølgelsen lar seg ikke uttømme av en akademisk disiplin alene. Den stiller samfunnet og enkeltindividet av i dag overfor kollektiv påtagelse av skyld og ansvar. Her har selvrettferdige, selvhevdende og aggressive holdninger overfor «skyldige» ingen plass.
Flere har stilt spørsmål ved fakta i injuriesaken mellom Marta Steinsvik og pastor Riesterer. Høyesteretts premisser er relativt kompliserte, men det fremgår av dokumenter at førstvoterende bemerket at Marta Steinsvik hadde fått medhold i den vesentligste grunn til saksanlegget.
Marta Steinsvik var den som kom best ut av saken for Kristiansand byrett. En rekke av de verste påstandene fra Riesterers side ble mortifisert, og det ble understreket at sannhetsbevis ikke var ført.
Da er det underordnet at Riesterer ble frifunnet fordi han hadde uttalt seg i berettiget ivaretagelse av eget eller andres tarv, og at hans uttalelser var fremkalt av Marta Steinsvik selv ved utilbørlig opptreden.
Det vesentlige for Marta Steinsvik må jo ha vært å få mortifisert uttalelsene, det vil si kjent dem døde og maktesløse, og ikke om Riesterer for eksempel fikk en bot.