Et godt liv

Så er han borte, og vi skal aldri mer oppleve de kloke, ertende øynene hans og smilet med munnvikene oppover. Jeg møtte Arne på 1960-tallet da jeg fulgte forelesningene hans i symbolsk logikk, gresk for filosofer og erkjennelsesteori. Hvit skjorte, blå penbukser, skarp ansiktsprofil og presise og ironiske kommentarer til medforelesere. Nådeløs debattant, men også uhøytidelig og kjent for sine påfunn. Han hadde rotter (rattus norvegicus) i lommene, han klatret på utsiden av 9. etasje bort til kontoret sitt fordi han hadde glemt nøkkelen. Han tok med datteren Lotte på greskforelesningene, utstyrt med tegneblokk og fargestifter. Han var annerledes.

Påsken 1974 lå vi en gjeng i telt under Hallingskarvet, like ved Arne Næss' hytte på Tvergastein. Arne foreleste dypøkologi for oss, sittende på en liten hylle i fjellet over oss. Etterpå sto han imponerende på ski ned det bratt stuphenget. Siden ble det mange møter og et nært vennskap med et av de mest bemerkelsesverdige mennesker Norge har fostret.

Han var en norsk variant av et allsidig renessansemenneske, fremragende i filosofi, allsidig i ulike vitenskaper, strålende som klatrer, talentfull som pianist. I tillegg var han på sine eldre dager enestående som kommunikator med den alminnelige befolkning; lekende, provoserende og humørfylt i omgang med barn og voksne. Han var hele sitt liv levende interessert i alt som rørte seg i naturen, ivrig studerende alt fra stjerner og skyformasjoner til maur og bittesmå blomster.

Han vil bli stående som det uavhengige, fri, nyskapende menneske på en rekke områder. La meg bare nevne at han introduserte og skapte nye typer filosofi i Norge: logisk empirisme, empirisk semantikk, possibilisme og dypøkologi. Dypøkologien var nyskapende internasjonalt og ga grunnlag for naturvern (Mardøla og Alta) og økologisk friluftsliv. Han var nyskapende i klatring, introduserte bolteklatring Norge, gikk nye ruter i Norge, Alpene og på Tirich Mir i Pakistan, utviklet lek-klatring på stein, klatring på vegger, utenpå tog, og horisontalklatring i stup. Han utviklet ikkevoldsfilosofi i Gandhis ånd og kombinerte den med boksing som mental trening i selvbeherskelse. Han deltok i motstandsarbeid under krigen, men forente det med samtaler med torturister etter krigen.

Han var interessert i astronomi og relativitetsteori, men like mye i «de bitte små ting», som insekter og blomster. Han hadde dannelse, men snobbet ekstremt nedover i klesdrakt og omgangsform og ga fullstendig blaffen i hvordan folk oppfattet ham. Han levde et rikt liv med enkle midler. Han fulgte Baruch Spinozas teori om lykke. Man må utvikle alle sider av seg selv, både de sjelelige og kroppslige. Han trodde ikke på Gud, men var dypt religiøs.

I 1937 bygget Arne hytta på Tvergastein, under Hallingskarvet 1500 meter over havet, en enkel hytte, en utpost. Der tilbrakte han til sammen 13 år av sitt liv med en egen nøysom livsstil; lesing, skriving, studier av sanskrit, føring av loggbok, studier av blomster, klatring. Tvergastein var ikke nok. Han ville bygge en liten hytte oppe på selve stupkanten. Man skulle kunne klatre rett inn i den gjennom en luke i gulvet. Da vennen Boss Walter under byggingen falt ned og døde, flyttet han den til et annet sted, litt tryggere plassert, cirka én meter fra stupkanten, men med utsikt til hele syd-Norge. Materialene til hytta klatret han opp med gjennom stupet, planke etter planke.

Arne kunne være egoistisk og hensynsløs. Han sa selv at han særlig i yngre år hadde gjort mye dumt og galt. «Folk likte meg ikke alltid, men fordi jeg gjorde så mye rart og det alltid skjedde noe der jeg var synes folk det var spennende å være sammen med meg.» Med alderen tok samværet med andre en mye mer hyggelig og lekende form. På sine eldre dager var han fenomenal til å komme i kontakt med omverdenen på en godartet måte, enten det var dyr og fugler, barn og blomster eller voksne.

Han hadde stor selvinnsikt. «Jeg har ikke vært noe godt menneske men jeg har hatt et godt liv.» «Jeg har vært kjempeheldig, en skikkelig heldiggris, med vekt på gris», som han selv sa. Hans kone og gode venn Kit-Fai tok seg av ham på en fenomenal måte og vi er en gjeng som skal ta vare på Tvergastein for ham fremover. Var inngangen i barneårene krevende, som svak liten gutt, ble utgangen på livet mye bedre. Og til det siste hadde han glede over livet. For tre år siden spilte vi tennis for siste gang. Det gikk ikke like lett som før, men som han sa: «Vi må spille med de kortene vi har på hånden. Nå er det ingen høye kort lenger, stort sette toere og treere, men man må spille dem så godt man kan.» «Nei, vi må holde på! Det er glede knyttet til at det går sakte og ikke fort nedoverbakke.» Nå er ikke bare tennisen, men livet hans slutt. Men for alt vi vet utforsker han nysgjerrig nye muligheter for et aktivt liv i en annen eksistensform.

Gunnar Breivik er professor ved Norges idrettshøgskole.