Et totalt fravær av skam

Med Indias uavhengighet for 72 år siden som startskudd, ble det britiske imperiet, som hadde farget en fjerdedel av verdenskartet rosa, oppløst på bare få årtier. Men selv om avkoloniseringen nå ligger langt tilbake i tid er imperiet fremdeles et fremtredende tema i den britiske offentligheten. Brexit er blitt kalt Empire 2.0, og valget av Boris Johnson til statsminister kommer trolig til å gi nytt liv til denne debatten. Fra det øyeblikk Johnson meldte seg inn i kampen for brexit har de som ønsket å bli i unionen anklaget ham og andre «Brexiteers» for å drømme om å hente tilbake en lengst svunnen tid der Storbritannia regjerte over verdenshavene. Johnsons visjon om «Global Britain» ble med en gang sett som en eufemisme for det britiske imperiet.

Disse anklagene var ikke helt grunnløse. Dels har Johnson selv en lang historie med å uttale seg positivt om imperiet. Dels var det blant brexit-tilhengerne de som talte varmt for å etablere et samarbeid de mente var bedre enn EU: Canzuk – en sammenslutning av Canada, Australia, New Zealand og United Kingdom. Disse gamle dominionene var bundet sammen av språk, tradisjon, demokratiforståelse og, sa motstanderne, en hvit majoritetsbefolkning – en anklage styrket ved at det eneste dominionet som ikke ble foreslått inkludert var Sør-Afrika.

Det syntes også å være noe særdeles retrospektivt over valgkampsslagordet «Take Back Control». Denne slags retorikk har igjen og igjen blitt plukket opp av brexit-motstanderne som bevis på at hele prosjektet bunner i en verdensfjern, anakronistisk imperienostalgi.

Det er ikke første gang at denne anklagen blir brukt i Storbritannia. Falklandskrigens motstandere kalte i 1982 krigen for en reminisens av et imperialt tankesett, og sa at Margaret Thatcher forsøkte å løse nåtidens konflikter med fortidens metoder. Da man i 2007 skulle feire 200-årsjubileet for avskaffelsen av slavehandelen var det protester over at britene tilsynelatende hadde lettere for å klappe seg selv på skulderen over å ha ulovliggjort handelen enn for å unnskylde for landets rolle i å opprettholde den. Fraværet av minnesmerker for ofrene av slaveriet ble tatt som enda et eksempel på at landet ikke har hatt et oppgjør med de grusomheter som ble gjort under imperietiden.

Fortiden er ikke bare fortid. Den trekkes gang på gang frem for å markere seg i identitetspolitiske så vel som storpolitiske spørsmål. På venstrefløyen kobles imperiet i nåtiden gjerne til rasisme, til «neo-imperialistiske» intervensjoner i Irak og Afghanistan, og i tilfellet brexit, til en megaloman forestilling om hvilken rolle Storbritannia kan spille internasjonalt. På høyrefløyen mener mange derimot at skammen over imperiet er ute av proporsjoner. De fremhever i stedet de verdensomspennende bidragene til demokrati, økonomi og infrastruktur som i deres øyne er den vesentligste arven fra kolonitiden. I 2002 reagerte Boris Johnson på at daværende statsminister Tony Blair hadde uttalt at Afrika var en skamplett for britene. Johnson svarte at Afrika heller var en flekk på kartet, og at «Problemet er ikke at vi en gang hadde ansvaret, men at vi ikke har det lenger». Disse ulike versjonene av imperiet brukes som både identitetsmarkør og instruks for fremtiden, og til å tale til ulike velgergrupper.

Om man ser på befolkningen er det ikke tvil om at stoltheten fremdeles veier tyngre enn skammen. En ofte sitert undersøkelse fra 2014 viser at 59 prosent av britene føler stolthet over den imperiale fortiden, mens bare 19 prosent ser den som en kilde til skam. Dette er et resultat som fordeler seg ulikt over de demografiske gruppene. Unge mennesker og skotter er således mindre tilbøyelige til å føle stolthet enn de eldre og engelskmennene. En tilsvarende oppdeling av befolkningen karakteriserte brexit-avstemningen der eldre og engelskmenn var overrepresenterte blant de som stemte leave, hvorimot de unge og skottene i overveldende grad stemte remain. Et slikt demografisk sammenfall beviser ikke i seg selv noe, men det styrker mistanken om at brexit er uttrykk for at deler av befolkningen har hatt vanskelig ved å komme overens med tapet av prestisje etter avkoloniseringen. Disse velgerne er særskilt åpne for dårlig skjulte hentydninger til brexit som en måte å gjenvinne fortidens storhet.

På den andre siden står de som ser imperiet som problematisk eller enda umoralsk. I appellen til disse velgerne har det vært lurt for «remainers» å assosiere brexit med et bakstreversk prosjekt med imperialistiske undertoner. Mange i den såkalte Erasmus-generasjonen ser et mer naturlig slektskap med andre europeiske unge enn med et fiktivt Canzuk.

Kanskje det er derfor at mange brexit-tilhengere er påpasselige med ikke å sette for direkte likhetstegn mellom imperiet og deres visjon for fremtiden. Faktisk er det relativt sjeldent at brexit-tilhengere eksplisitt har referert til imperiet, kanskje nettopp for å slippe unna anklager om at være tilbakeskuende. Således finnes det langt flere som åpent kobler imperiet og brexit blant motstanderne enn blant tilhengerne.

Selv Boris Johnson, som ellers ikke er redd for å være kontroversiell, har iblant understreket at han ikke drømmer om å hente imperiet tilbake. Da han sa opp som utenriksminister skrev Johnson en kronikk der han understreket at hans håp for Global Britain hadde vært å gjenskape fortidens dynamiske engasjement med verden, «ikke å bygge et nytt imperium, Gud forby». Slik foregrep han de anklagene han visste måtte komme ved på forhånd å distansere seg fra de imperiale ambisjonene. Selv om det er stolthet å hente i fortiden, er det ikke attraktivt å bli sett som en som bare vil stille uret tilbake.

Men det er ikke tilfeldig at Johnson på denne måten omfavner og fornekter imperiet i samme åndedrag. Det er ingen som tvinger Johnson og andre brexit-tilhengere til gang på gang å nevne landets fortid bare for å insistere på at de ikke ønsker å bringe den tilbake. Som tallene viser er fremdeles et flertall av befolkningen mottagelig overfor ideen om at denne fortiden var glorverdig. Uansett om man har forhåpninger om igjen å se Storbritannia som en stormakt eller ønsker å bli frigjort fra det som oppleves som en påtvungen og urimelig skam over fortiden, så tilbyr Johnson en versjon av både fortid og fremtid der landet kan gjøre alt, og ikke trenger å begrense seg til EUs snevre rammer.

Sammen med Stuart Ward (red.) er Astrid Rasch nettopp utkommet med antologienEmbers of Empire in brexit Britain hos forlaget Bloomsbury.