Faglige spørsmål forsvinner i stillingskrig

Nasjonalgalleriet

Motstanden mot planen om å samle Nasjonalmuseets ressurser i et nybygg på Vestbane-tomten, får i Morgenbladet 15. oktober form av fanfare. Både i lederartikkelen og i et oppslag lenger ute i avisen tales det på vegne av «fagekspertise», «de bedre argumenter», de som «virkelig bryr seg» og «kan noe om saken».

Morgenbladets relativt nye kampanjejournalistikk støtter seg denne gang på uttalelser fra Lars Roar Langslet, Rune Slagstad og Kåre Willoch. Dette er så visst respektable folk, men som «ekspertise» står de i denne sammenhengen alt annet enn fjellstøtt. Ingen av dem er fagfolk i kunsthistorie, museologi eller kuratering.

Når det gjelder hva «fagekspertisen» i Norge mener om saken, er mitt inntrykk et ganske annet enn det Morgenbladet og aksjonsretorikken forsøker å suggerere. I årtier har det i stor grad vært enighet om at Nasjonalgalleriets utstillingsarealer er utenfor enhver proporsjon for små i forhold til samlingen, at de er teknisk håpløst utdaterte og – viktigst – visuelt sett et umulig utgangspunkt for å følge opp det seriøse visuelle arbeid som utstillingsmakeri i dag er, slik det er demonstrert av ressurssterke og faglig ledende historiske kunstmuseer utenlands.

Uansett om det gjelder ny eller gammel kunst: I dag er den formen eller det formatet som heter utstilling forpliktet til helt andre standarder enn det som er mulig å få til i den bygningen som heter Nasjonalgalleriet. Hvis et nytt stort kunstmuseum nå endelig en gang kan bli realisert i Oslo, ville det være hodeløst ikke å bringe denne kjensgjerning inn i prosjektet. Hvis det finnes noen generell faglig oppfatning i denne saken, består den snarere nettopp av denne erkjennelsen.

Selvfølgelig forekommer kunsthistorikere med udiskutabel kompetanse i museumsspørsmål blant aksjonistene, men fagkunnskapen i entall representerer de ikke. Snarere later kunnskap og refleksjon til å kunne bli første offer i kampen, som når Morgenbladet kolporterer Kåre Willochs «fine samspill mellom bygning og kunst» i «dagens meget vellykkede Nasjonalgalleri» og Rune Slagstads sant å si komiske C-moment som gjør dagens Musée du Louvre til en senmiddelalderbygning.

I det hele tatt er det betenkelig at Nasjonalgalleriet nå faktisk har fått en ny støttegruppe med temmelig kuriøs sammensetning. Det trengs ingen luftige spekulasjoner, bare et raskt blikk på navnelistene, for å skjønne at det blant aksjonistene må være vidt forskjellige motiver. Blant annet: Ønsket om å beholde Nasjonalgalleri-bygningen som det kjært forutsigbare søndagsturmål den har vært i tiår, lysten til å la historie være historie, og i stedet kanalisere ressursene inn i et monumentalt senter for samtidskunst midt i Oslo, prinsipiell motstand mot institusjonssammenslåinger, en delirisk forestilling om at den gamle bygningen risikerer riving, og endelig interesse for å droppe hele Vestbanen for å hente frem igjen prosjektet med et moderne tilbygg til Nasjonalgalleriet på Tullinløkka.

Allianser som er bygget på svært forskjellige og uavklarte motiver risikerer resultater som i beste fall er uforutsigelige, i verste fall som ingen ønsker. Ifølge Morgenbladets leder kunne det hele «vært løst med enkle grep»: «Gullalderkunsten kunne fått henge, samtidskunsten kunne utfoldet seg på Vestbanen.» Men hvor mange av de som «virkelig bryr seg» vil underskrive på dette, altså på å redusere den historiske delen av samlingen, fra antikk til tidligmoderne, til «gullalderkunsten» som kan få henge, slik at innsatsen kan flyttes til en utfoldelsesarena under den blankpussede betegnelsen «samtidskunst» i forlengelsen av Aker Brygge?

Til dagens ledelse i Nasjonalmuseet, og til kulturdepartementet: Det er behov for at dere selv tar mer ansvar for fagligheten i debatten. De virkelige vurderingene som tross alt bør bestemme veien videre må komme til tydelig artikulasjon. Et omkved blant aksjonistene er at bekymringen for klimakontroll i den gamle bygningen er «tilbakevist», men er det sant? Hva med sikkerhet ved brann, tyveri og annen ulykke, få år etter den tragikomiske historien med en stige mot et vindu og Munch-bilder på avveie?

Et museumsfaglig og kuratorisk spørsmål som har utkrystallisert seg underveis er: Hva velger vi å gjøre hvis vi omfunksjonerer den gamle bygningen til helhetlig kulturminne ved å binde vesentlige deler av den historiske samlingen som fast inventar der? Er det slik vi i dag vil bruke norsk kunsthistorie, eller bør heller de gamle verkene inngå som en naturlig del av et museum definert som forskningsbasert, visuelt aktualiseringsarbeid? Hvis slike faglige spørsmål forsvinner i stillingskrig, kanskje oppslukt av begeistringen over at den ekte aksjonsånd nå endelig later til å ha innfunnet seg igjen, i skjønn forening mellom gammel og ung, avantgarde og grasrotemosjoner – ja, da er jeg stygt redd for at det vi sitter igjen med om 25 år er Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst. Nok sagt.

Jørgen Lund

Førsteamanuensis i kunsthistorie, NTNU