Falsk aktivisme og påtatt frihetskamp

Fellesskapet blant identitære bevegelser er ikke nytt. Siden sommeren har debattene rundt scenenekt (nekte såkalt talerør til ekstreme krefter), avkolonisering av akademia (introdusere bredden av tanker og ideer på globalt plan) og rett til ytring løpt sine gang om hverandre. Primært fordi disse henger tett sammen.

Nylig engasjert debatt rundt karikaturtegninger og forbud mot disse bør sees i denne sammenheng: Alle handler om ytring og forbud og er anført eller har en part som består av innskrenkende og regressive bevegelser som i sin natur er illiberale.

De alternative mediene har også vunnet terreng i Norge. Disse bidrar aktivt med propagering av nettopp identiære ståsteder, gjerne godt krydret med konspirasjonsteorier. Konsekvensen er svekkelse av tillit til profesjonelle redaksjoner og ikke minst svekkelse av sannhetskriterium i nyhetsformidling.

Men denne aktivismen har en annen hensikt, i det minste er den i hvert fall ikke prinsipiell. Kampen mot no-platforming er ikke nødvendigvis en kamp for ytringsfrihet når det samtidig ikke aksepteres at kritiske spørsmål stilles. Kampen for å kunne karikere profeten Mohammed er ikke nødvendigvis en kamp for religionskritikk, når det samtidig ønskes å forby trospraksis eller Koran.

Den nyvalgte statsministeren i Pakistan, Imran Khan, gikk til valg på blant annet å anklage forrige regjering for å ønske å fjerne blasfemilovgivningen. Han prøvde å hente gevinst på det mange partier i Pakistan har gjort, nemlig å støtte blasfemilovene, og også eksplisitt støttet den diskriminering i lovverk Ahmadi-muslimene lider under.

Nå, ved makten, og samtidig som Geert Wilders skulle lansere sin karikaturkonkurranse, har Khan lansert en kampanje blant OIC-land (Organisasjonen for islamsk samarbeid) for å forby karikaturtegninger på globalt plan. Blant annet har journalisten Qasim Ali støttet Khan sitt engasjement i Klassekampen og selv nylig støttet oppunder blasfemilovgivning i Norge.

Samtidig har regjeringen promotert for eget publikum at den tar opp muslimers rettigheter i Europa. Islamofobi, nikabforbud og karikaturtegninger er saker Khan sin regjering nevner i pressemeldinger at blir tatt opp med europeiske statsledere.

Qasim Ali argumenterer med at blasfemilovene blant annet vil motvirke radikalisering – samtidig som land som nettopp Pakistan, siden innføringen av disse lovene, har vitnet økning i vold mot minoriteter. Blasfemilovgivning blir brukt som brekkstang for å definere hvilken natur stater skal ha, for på et tidspunkt må det defineres hva som er blasfemi – og på det tidspunktet får noen definere og andre blir utdefinert. Blir det først konkurranse i overfladisk fromhet, vil konkurransen være hard.

Wilders trengte naturligvis disse truslene, og han avlyste konkurransen. Inn kommer støttedemonstrasjon som nylig protesterte foran Stortinget til støtte for Wilders' ytringsfrihet – blant deltagerne var SIAN (Stopp islamiseringen av Norge).

Igjen står vi og ser disse likhetene, Khan og Erdogan som feller tårer over behandling av muslimer i USA, mens de innskrenker for annerledestenkende i egne land. Wilders, Farage, Le Pen og Åkesson fremmer seg som ytringsfrihetens bekjemper, men ønsker samtidig å forby koranen eller religiøs praksis – med argumenter om at islam ikke er en religion, men en ideologi, og som burde vært forbudt.

Dette merkes også blant de mer etablerte partiene på høyresiden. I England er Labour ledet av Jeremy Corbyn beskyldt for å ikke ta nok tak i antisemittismen i eget partiapparat, mens kritikken på dette kommer fra både internt og eksternt hold. Spesielt er det imidlertid at de konservative er bekymret for antisemittismen i Labour, men er samtidig med på å støtte Ungarns statsminister Victor Orban sine sanksjoner fra EU på grunn av økende angrep på pressefriheten, rettsstaten og bruk av antisemittisk kampanje. Selv har de ikke klart å takle islamofobien i egne rekker, til tross for egne medlemmer og folkevalgte som har forsøkt å kritisere dette.

Dette er ikke bare et fenomen som viser seg utenfor Norge. Stortingspolitiker Christian Tybring-Gjedde og informasjonsansvarlig i HRS Hege Storhaug har rost regimene i Ungarn og Polen som en siste skanse mot muslimsk invasjon. Dette til tross for at disse regjeringene bedriver en aktiv illiberal politikk som går på bekostning av rettsstaten og rettigheter. Selv når disse regjeringene tidvis viser antisemittiske holdninger, støttes deres politikk siden målet er å demonisere og dehumanisere en påstått muslimsk fare.

Å være prinsipiell kan være vanskelig, og ikke nødvendigvis noe alle har energi til. Folk er gjerne opptatt av én ting og brenner for den ene saken. Men prinsippene bak en sin kamp, er gjerne samme bak en annen sin kamp, så lenge kampene er for de samme verdiene.

Samfunnene i liberale demokratier med rettsstat er tuftet på likhet for loven, likhet i loven, verdien av toleranse og ytringsfrihet for å kunne ekstrahere godt funderte sannheter. Slike verdier er ankeret å holde fast ved i tider med storm. Det er når stormer avtar at de mer langsiktige valgene høster gevinster.

Usman Asif

Skribent