Flaut og sørgelig

Det Bernhard Ellefsen skriver om bibliotekene i Morgenbladet 5. februar går rett på noe jeg nylig har opplevd, og som virkelig plager meg: For tiden deltar jeg i to forskjellige vennegrupper der vi leser Shakespeare. I min egen bokhylle har jeg Lembkes danske oversettelse, helt utmerket, men litt uegnet ved høytlesning. En og annen mer moderne oversettelse har jeg også, men behovet er der for å låne på biblioteket. Til nå har det vært lett: det som ikke har stått fremme i hyllene, har jeg selv kunnet finne i magasinet.

For et par uker siden trengte jeg både Macbeth og Et vintereventyr, ingen av dem var i hyllen, ikke så mange andre heller. Magasinet var borte. En litt hjelpeløs, men hjelpsom ansatt tok meg med ned i kjelleren dit magasinet var flyttet. Der var det heller ikke stort. Vi fant til slutt den riktige Macbeth (når flere leser sammen, bør vi ha samme oversettelse), men Et vintereventyr måtte bestilles fra Haugesund. Den kom ganske raskt, men i en eldre og sliten oversettelse (Gunnar Reiss Andersen) og ikke André Bjerkes som jeg hadde bedt om.

Er det virkelig mulig? Det er til og med Shakespeare-år, og det dreier seg ikke om den aller mest obskure forfatteren, for å si det mildt.

Jeg blir litt flau over byen min, Drammen, særlig med tanke på at det nye biblioteket i byen ofte trekkes frem som eksemplarisk. Flau, men særlig sorgfull.

Elisabeth Smith, Drammen.