Flinke yogapiker går i tog

Om du går inn på en hvilken som helst T-banevogn vil du være omgitt av personer som alle bærer på en historie. Det de har felles, er at de kommer fra et sted og er på vei til et annet. Vi befinner oss sammen på en reise av ulik grunn og med ulike mål. Slik er det også når du kommer inn i en yogaklasse. Her er det (hovedsakelig) kvinner med ulike historier og grunner til å gå på yoga. Det er så enkelt og opplagt at det er forunderlig at en erfaren forsker som Willy Pedersen reduserer denne allsidige gruppen til «flinke piker» når han anmelder boken Generasjon prestasjon av Ole Jacob Madsen i Morgenbladet 25. januar.

Som yogalærer, kvinne, feminist og aktivist reagerer jeg på at en treningsform som kvinner verden over søker seg til, har interesse av og finner glede i, forflates til en overfladisk metode for å holde følelseslivet i sjakk. Yoga tar utgangspunkt i kroppen. I en yogatime blir du bevisst på spenninger, motstridende følelser, irritasjon, aggresjon, lyst og lengsel. Pedersen nevner yoga og Ibux i samme åndedrag. Yogas metode er pust og bevegelse, det byr på muligheten til å få en kroppslig erfaring. Ibux er en pille som skal lindre forbigående smerte. Sammenligningen er verdiløs. Motvekten til yoga og Ibux er ifølge Pedersen en skarpere samfunnsanalyse. Hvilken analyse som skal redde kvinner som opplever forventningspress og lever stresset liv nevnes ikke.

Siv Jensen hadde for en tid tilbake en diskusjon med Christine Meyer om samfunnsanalyse. Hvem av de to bør kvinner lytte til? Kanskje Bård Hoksrud har en god analyse å bidra med til kvinners liv? Er det Toril Moi som kan gi gode svar, eller bør kvinner lese seg gjennom Karl Ove Knausgårds blikk på samtiden? Det finnes like mange samfunnsanalyser som det finnes måter å gjøre yoga på. Et kjennetegn ved god samfunnsforskning er å ikke begrense fenomener i samtiden, slik Pedersen gjør med yoga.

Sett med et vestlig filosofihistorisk blikk er det mannlige opphevet til verdens intellektuelle kraft. Den klare og rasjonelle tanken er et mannlig attributt, mens kvinner er redusert til kropp, jord, sanselighet og følsomhet. Ved å snakke ned en interesse kvinner har er Pedersen med på å opprettholde dette bildet. Fett-redaktør Hanne Linn Skogvang følger opp Pedersens analyse når hun skriver i spalten «Feminist, ja visst» i Klassekampen 4. februar. Spalten er illustrert med et bilde fra den Handmaid's tale-inspirerte protesten som møtte den nye regjering på slottsplassen i januar. «Gå heller på yoga» står det i billedstikket. Hvor kommer det fra at kvinner blir fortalt at de heller skal gå på yoga enn å protestere? Kan de ikke gjøre begge deler?

Skogvang skriver at kvinners aggresjon kan føre mye godt med seg og viser til den enorme mobiliseringen for kvinnemarsjene i USA for to år siden som spredde seg til flere deler av verden. Dette blir sett på som en motsetning til det å gå på yoga. Jeg vedder på at mange av kvinnene i demonstrasjonene har reist seg fra yogamattene sine og tatt turen tilbake til sitt lokale yogastudio etter marsjen. Jeg kjenner flere!

Sosiologen og feministen tar til orde for at de erfaringene og det engasjementet en kan få tilgang på gjennom yoga bør byttes ut med samfunnsanalysen. Feminister skal ta i bruk tradisjonelt mannlige metoder for å få bedre liv, ikke gjøre det de har lyst til og har interesse av selv. Feminist, ja visst?

Det finnes mange gode eksempler på at yoga skaper engasjement og er en aktiv medvirker i samfunnsutviklingen. «Off the Mat, Into the World» er en verdensomspennende organisasjon som setter yogafilosofien om ikkevold ut i livet. Det handler ikke om å ikke være rasende, men om å ikke la raseriet stå alene. Yoga er, blant veldig mye annet, en måte å se verden på og en metode for å finne sin egen styrke og handlekraft. En yogi kan se urettferdighet, bli forbanna og gjøre noe med situasjonen. I Norge har Siw Aduvill skrevet Yoga når det gjelder, en bok som nettopp trekker linjer mellom aktivisme og yogapraksis.

Det vitner om uvitenhet å kalle yoga for en pasifiserende og introvert praksis. Det er også historieløst. Mahatma Gandhi bygget sin samfunnsanalyse på yogafilosofi. Ahimsa er sentralt i yogafilosofien og betyr ikkevold. Slik var Gandhi med på å redde en hel nasjon fra kolonimakten.

Jeg har undervist yoga i New York, Oslo og på Sunndalsøra. Ulike erfaringer utspiller seg på matten. For noen gjelder det å overleve. En mann jeg kjenner bodde ti år på asylmottak i påvente om å få oppholdstillatelse i landet vårt. For ham ble yogatreningen en måte å klare seg på. Hvilken samfunnsanalyse kunne erstatte disse stundene for han?

Lina Engelsrud