Forbud er ingen middelvei

Samtidig som ni amerikanske stater, i tillegg til Uruguay og Canada har legalisert cannabis, skriver professor Helge Waal i Morgenbladet 20. juli at Unge Høyre er naive fordi de ønsker at statsminister Erna Solberg skal slå følge i hasjmarsjen.

Waal baserer seg på myten om at legalisering innebærer bagatellisering av cannabis og at statlig regulert salg vil føre til mer av de uheldige konsekvenser som cannabisbruk kan medføre. Waals historiefortelling er i tillegg grovt overforenklet. Ruspolitikkens verdigrunnlag skal ifølge han ha blitt utviklet på 1800-tallet, på vei mot flertallets krav om forbud mot brennevin i 1919. Men forbudet ble opphevet allerede 7 år senere. Også da etter folkeavstemning. Det var snarere i disse årene at ruspolitikkens verdigrunnlag ble lagt, den vi kjenner fra Norges restriktive alkoholpolitikk og vinmonopolordning.

Folket hadde lært at avholdsbevegelsens gode intensjoner ikke nødvendigvis bar gode frukter. Å bruke maktapparat og politi for å tvinge folk til avholdenhet, ga utilsiktede konsekvenser som ikke var i tråd med målsettingene.

Likevel ble den gamle tilnærmingen gjeninnført på sekstitallet, da for andre rusmidler, etter krav fra USA gjennom FN. Etter at alkohol ble legalisert og rasisme fordømt i USA, ble dagens forbudspolitikk mot såkalt narkotika født. Cannabis, kokain og opium ble ansett som de mørkhudedes rusmidler. Med forbud mot disse substansene, kunne myndighetene fortsette undertrykkingen med loven i hånd.

Dette er hva den gjeldende forbudspolitikken er grunnlagt på. Den er slett ikke basert på gradering av rusmidlenes potensielle farlighetsgrad og evidens, slik man burde kunne forvente i et opplyst samfunn. Man kan fremdeles se at holdningene til «de andre» skinner gjennom når rusavhengige blir diskriminert og fordømt for deres «selvforskyldte» lidelser, og i bildene som verserer av de kyniske fremmede selgerne. Verdigrunnlaget i ruspolitikken har således et stort forbedringspotensial.

The Global Commission on Drug Policy, der Thorvald Stoltenberg satt med blant annet Kofi Annan, gir ut årlige rapporter om verdens narkotikapolitikk. I rapporten fra 2014, Taking control: Pathways to drug policies that work, beskrives en U-formet kurve over skader av ruspolitikk: Størst skadevirkninger ser man ved de to ytterpunktene; et uregulert illegalt marked på den ene siden og et uregulert lovlig marked på den andre. Minst skader finner man i midten, under regulerte lovlige markeder.

Rapporten gir et ganske annet inntrykk enn Waal, som antyder at balansepunktet kan finnes innenfor et totalforbud mot produksjon og salg. Hvilket i realiteten innebærer et uregulert illegalt marked, med alle de konsekvenser det medfører. Det er uunngåelig at voldelige kriminelle organisasjoner da får enorme inntekter, som investeres i annen kriminalitet. Til dette markedet overlates så brukerne, fremfor trygge statlige utsalg.

Hvis dette skulle være verdt de menneskelige, sikkerhetsmessige og økonomiske kostnadene, måtte det være enormt effektivt for å forhindre bruksrelaterte skader. Men studier på effekten av forbud har vist lite imponerende resultater. I USA har man, tross alle skremsler, sett nedgang i bruken blant mindreårige i stater der cannabis er legalisert. Nederland, som har hatt lovlig salg i 40 år, ligger midt på treet i bruk. De negative konsekvensene av forbudspolitikken er derimot veldokumenterte og vekker oppsikt blant internasjonale organisasjoner som jobber med humanitært arbeid, menneskerettigheter og folkehelse.

Nylig vedtok Amnesty International at de vil kjempe for menneskerettighetene til millioner av mennesker hvis liv rammes av narkotikaforbud. Etter å ha undersøkt de menneskerettslige kostnadene av forbudspolitikken i en rekke land, sier Amnesty at utfordringen krever en mye mer medfølende tilnærming fra myndigheter; særlig for å beskytte rettighetene til de mest utsatte. Her er vi inne på verdigrunnlaget igjen.

Forbud mot rusmidler skaper hemmelighold, stigma og umuliggjør varedeklarasjon, aldersgrenser og reell kvalitetskontroll. Det øker risikoen for alle som velger å bruke rusmidlene. Kriminaliteten som forbudet skaper, har globale forgreninger, med katastrofale følger.

Leger som ramser opp skadevirkninger av rusmidler, for så å slå fast at vi trenger forbud, har ikke forstått innvendingene mot politikken. De fleste er enige i at stoffene medfører risiko. Uenigheten dreier seg om hvilken politikk som gir minst skader totalt sett, både av rusmidlene og av politikken i seg selv. Selv om det kan virke innlysende at forbud reduserer bruken, finnes det ikke bevis for at kriminalisering og straff virker etter hensikten. På mange måter virker den mot sin hensikt.

De siste årene har også prestisjetunge medisinske tidsskrifter som The Lancet og British Medical Journal samt medisinske utdanningsinstitusjoner som Johns Hopkins-universitetet tatt til orde for å legalisere og regulere narkotika generelt og cannabis spesielt. Deres anbefalinger skyldes åpenbart ikke at disse stoffene ikke er farlige eller avhengighetsdannende, men at forbudet i seg selv er farligere, for folk og samfunn.

Vi forventer en mer edruelig debatt om legalisering, der forbudstilhengerne slutter å late som om debatten handler om hvorvidt rusmidlene medfører helserisiko, og der de snart begynner å svare på hvordan de mener vi kan hindre alvorlige forbudsskader uten å endre loven.

Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes

Foreningen for human narkotikapolitikk