Forskjells-Norge på dagsordenen

KLASSE

Torbjørn Røe Isaksen skrev om klassereisedebatten, satt i gang av meg, på baksiden av Morgenbladet 22. februar. Han ser ut til å ha oppfattet det slik at debatten handler om hvor mange flasker rødvin man har lov til å sette til livs før man har sviktet arbeiderklassen.

Jeg vil gjerne oppklare dette for Røe Isaksen. Debatten handler om hvem av politikerne og hvilket parti som ivaretar de fattigste, de vanskeligstilte og de marginaliserte i dette samfunnet.

I grunnen så gir jeg faen i om det er en rødvinssnobb fra Ullevål eller en fattig alenemor som setter forskjells-Norge på dagsorden. Så lenge det blir gjort skikkelig og med de fattigstes behov i sentrum. Jeg oppfatter det slik at politikerne ikke har tilstrekkelig god innsikt i og forståelse for de utfordringene som de fattige sliter med i sine liv. Da har man heller ikke gode nok forutsetninger til å løse problemene.

Jeg ser ikke lenger noen som taler de fattige og marginalisertes sak. Parallelt ser vi en utvikling der samfunnet blir tøffere og mer brutalt for de som allerede har det vanskelig. Jeg stiller spørsmål ved hvilke mekanismer på venstresiden (SV og Ap) som fører til at vi får større forskjeller når den sitter i regjering. Dette er da partier som kaller seg for venstreorienterte og som tar til orde for «ulike mennesker – like muligheter» og «alle skal med»? At jeg tar dette opp, er ikke underlig. Det som er underlig, er at det ikke er flere på venstresiden som er forbanna over at vi ikke har gjort mer for de fattige.

Vi går mot et nytt valg, og for de fattige vil det være en tragedie om høyresiden vinner. Samtidig kan jeg ikke stemme på de rødgrønne dersom de ikke legger en konkret plan for hvordan de skal løfte kvinner og barn ut av fattigdom, og jevne ut de økende økonomiske forskjellene. De må overbevise velgerne om at de kan være langt bedre enn de har vært til nå. Og gjør de det, skal sannelig ikke Høyre være så sikre på at valgseieren er deres likevel.

Malin Lenita Vik
Spaltist i Klassekampen