Fravær av lys

Så ble det tirsdag etter pinse og Instagram gikk fullstendig i svart. En drøy uke i forveien fikk afroamerikanske George Floyd en kneskål over strupehodet av en politimann i Minneapolis og døde av surstoffmangel.

USA har siden Floyds dødsfall med rette eksplodert i demonstrasjoner, protester og opptøyer – mot institusjonalisert rasisme, ekstrem politivold, sjikanering, trakassering og åpenlyst drap.

I løpet av tirsdagen steg uroen min i samme tempo som Instagram-strømmen sakte blødde seg over i sort. For dette kunne da vitterlig ikke være målsettingen til initiativtagerne? Et totalt mørklagt Instagram, strippet for øvrig informasjon (bortsett fra emneknaggene #blackouttuesday eller #blacklivesmatter), aksjonsplan og kildehenvisning til initativtakerne?

Det var også en uklar agenda, med ullen strategi og uvisst mål. For hva var det egentlig som skulle mørklegges?

Ifølge CNN sto de to afroamerikanske kvinnene Jamila Thomas og Brianna Agyemang bak aksjonen. Begge jobber i musikkindustrien, henholdsvis i Atlantic Records og Platoon, og Black Out Tuesday, eller #theshowmustbepaused, var deres reaksjon på drapene av blant andre Floyd, Breonna Taylor og Ahmaud Arbery, samtlige drept av amerikanske politistyrker i 2020. Tanken var å stoppe opp de enorme tannhjulene i den globale musikkindustrien, om enn bare for en dag, for å understreke hvordan deres inntjening i stor del er basert på kunst laget av svarte. Men da mastodonter som Sony, Columbia, Interscope og Kardashian-familien kastet seg på aksjonen, begynte de svarte firkantene å rulle godt.

Instagrams snedige, mye omdiskuterte, algoritme plukker blant annet opp populære poster og emneknagger. Hovedproblemet med #blackouttuesday ble dermed at kritiske emneknagger – spesielt informasjon fra Black Lives Matter, samt en underskog av stemmer fra grasrotaktivister – druknet fullstendig i et hav av sort.

Flere synes kanskje et Instagram uten «perfeksjon» var forfriskende. Og det var unektelig noe ganske poetisk med en monokrom feed, men med Instagrams nådeløse algoritmebeist i bakhodet kan man spørre seg: Hvilke historier går tapt i massesuggesjonens mørke dragsug?

Toneangivende politiske kulturaktører som Ericka Hart og Mykki Blanco problematiserte «performativ aktivisme»: Det at man som hvit/og/eller ikke-tidligere politisk engasjert velger et kopiert bilde og emneknagg fremfor kritisk tenkning og refleksjon, eget skrivearbeid, fremheving av viktige stemmer for bevegelsen, donasjoner, samtaler og utdanning.

Hart skrev patosladet til sine 333 000 følgere:

«It’s cash out Tuesday. Then ‘demand reparations for black people’ Wednesday. Then ‘overthrow your whole white board’ Thursday. And ‘fuck your performative activism’ Friday.»

Mireille Harper, assisterende redaktør i Peg Books og bidragsyter i Wordplay Magazine, la ut et digitalt kompendium på Instagram navngitt «10 Steps to Non-Optical Allyship». Hun skriver at de svarte firkantene vitner om en visuell Instagram-kultur der man deler innhold kun for å være en deltagende part.

Det norske sosialdemokratiet er fortsatt ikke like sexy som USAs sensasjonelle reality-virkelighet. Og når det kommer en krise som engasjerer i USA, er det som en brann, og alt oksygenet – og oppmerksomheten – suges dit.

Trump er høyoktan. Erna er fortsatt bare blyfri 95, til tross for hennes eksplosive utsagn i tirsdagens VG om at minoritetsbefolkningen i USA jevnt over er innblandet i mer kriminalitet.

På mange måter tenker jeg at verdens kriser kan symboliseres med små hus som brenner, og her i Norge føles det tidvis som vi helst slukker ett av gangen, med Instagram som foretrukket brannslukningsapparat. Det er ikke lenge siden feeden min var full av Evakuer barna fra Moria NÅ! Utvilsomt viktig. Men er Instagram riktig?

Mange av oss husker Benjamin Hermansen-drapet godt, men de færreste vet kanskje hva Eugene Obiora-saken fra 2006 dreide seg om, eller hvorfor Philip Manshaus' navn oftere blir nevnt enn stesøsteren Johanne Zhangjia Ihle-Hansen – som han drepte før det mislykkede terrorforsøket mot Al-Noor-moskeen i Bærum i fjor. Hvorfor går vi forresten ikke i fakkeltog for Johanne?

Kanskje det handler om at vi lærer for lite, for sent. Prosjekter som Dembra, samt tiltak som Samiske veivisere og Jødiske veivisere er gode steg i riktig retning. Men i artikkelen «Rase og etnisitet, to begreper vi må snakke mer om» publisert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift i 2018 skriver Audrey Osler og Hein Lindquist at det er en nærmest total taushet omkring begrep som rase og rasisme innen utdanningsforskning og praksis. Dette fører til at lærere blir fratatt viktige begrep for å håndtere problemene med kulturell rasisme og strukturelle ulikheter.

I et intervju med Antirasistisk Senter sa Lindquist følgende:

«Som nasjon tok vi oppgjør med nazismen og totalitære regimer, men ikke med rasismen i vitenskap og rasehygiene-tankegangen som dominerte i etterkrigstiden. Generelt sett underkommuniserer man at rasismebegrepet har endret seg fra å gjelde biologisk rasisme, til en mer sosial rasisme. Som nordmenn har vi et Nobel- og Nansen-syndrom som gjør at vi tenker at rasisme tilhører «de andre», noe som ikke foregår i Norge. Det er rett og slett sårende for den norske nasjonalidentiteten å innse at nordmenn også har rasistiske holdninger. Altfor ofte avfeies det som enkelttilfeller.»

Det ligger jo i navnet: Det er det umiddelbare som gjelder på Instagram. Patos, engasjement og vilje skal rommes, som i stor grad er bra. Men det gir liten tid til refleksjon og kildekritikk – spesielt når man blir møtt med at stillhet er synonymt med nøytralitet.

Utover dagen i går så jeg flere erstatte de svarte firkantene med korrigerende meldinger i et ønske om å bruke plattformene sine til å informere om aksjoner, skribenter, lesestoff, filmer og musikk som er med på å bygge opp under Black Lives Matter, samt donere til tilknyttede grasrotorganisasjoner. Det å være en reell alliert og støttespiller krever tid og innsats. Det tar tid å arbeide som frivillig, skrive innlegg i mediene, ringe folkevalgte på Stortinget og mase og insistere, kreve møtetid og fremme saker.

Instagram er potent politisk verktøy, i riktige hender. Det er et essensielt våpen for førstehåndslinjen, de som står på de faktiske barrikadene og kjemper – og dokumenterer. Det er akkurat det umiddelbare i denne plattformen som gjør det unikt. Men det er når millioner skal kjempe den samme visuelle saken simultant, uten det nødvendige tankegodset eller innstuderingen i bunn, at ting blir farlig.

Så ble det torsdag etter pinse og Instagram var igjen fylt av fargerike bokser. Det er naivt å tro at Instagram er vår venn i informasjonsspredningens tidsalder. Instagram kjemper sine egne, svært kommersielle kamper. Og gode hensikter kan lett bli feid under et sort teppe av ikke-info. Men det finnes kløktige måter å lure algoritmen på. Det er å fortelle et mylder av ulike historier: De små, de tilsynelatende «uviktige» fortellingene om hverdagsrasisme og diskriminering, som Sumaya Jirde Ali skriver om i Morgenbladet.

Man skal ikke bli avskrekket fra handling. Men vi må omstille handlingsapparatet fra passivt til aktivt, fra det performative til det faktiske. Og ikke minst – verktøykassen vår for aksjon kan ikke basere seg på sosiale mediers uforutsigbare sammensetning og natur. Vi må la lyset og de mangefasetterte historiene skinne gjennom.