Gammelt hat ruster ikke

I sin omtale av Peter Normann Waages André Bjerke-biografi I kampens glede fører Morgenbladets anmelder Sissel Furuseth 1950-tallets kulturkamp videre. Men nå er det som om rollen til Dagbladet, Bjerkes hovedfiende, er overtatt av Morgenbladet.

Som tittel på sin omtale har Furuseths valgt det tvetydige «Det store barnet», som kan være rosende, men her heller minner om hvordan Bjerkes gamle fiender holdt ham nede ved å frata ham seriøsitet. At Bjerke ikke skulle tas på alvor var en alvorlig sak som ikke kunne sies for ofte. Man kunne godt bruke Dagbladets lederplass til å gjenta hvor liten grunn det var til å bry seg med det han sa.

Bak nedvurderingen lå raseriet. Det er den samme automatiske aggresjon som dukker opp igjen i inngangen til Furuseths omtale, som handler om Furuseths sinne over Bjerkes angrep på modernismen i norsk poesi. I slutten av omtalen foreslår hun at Bjerkes kritikk av modernismen var utslag av en nevrotisk personlighetstype som forsvarte seg mot sitt eget kaos med bunden form i poesien. Da har hun glemt at hun i begynnelsen av artikkelen anklaget Bjerke for psykologiserende kritikk av Erling Christie.

Psykologisering er med andre ord gyldig for bunden form, men ikke for frie vers.

Furuseth har også funnet ut at det var Bjerkes mor og ikke Karl Brodersen, som bør få skylden for at Bjerke «motvillig tiltrekkes av antroposofien». Bjerke, stakkar, trodde selv at det var Karl Brodersen som hadde fått ham til å studere Steiner. Her har Morgenbladets anmelder utført splitter ny forskning med en letthet som gjør selv Bjerkes tøysevers til skamme.

Etter Furuseths mening må motivet for å skrive en Bjerke-biografi være kommersiell, siden den utkommer i et jubileumsår. Hvis Waage i stedet hadde skrevet en biografi om Bjerkes mor, så ville dette ha vært mindre kommersielt og ifølge Furuseth mer interessant: «Hennes biografi skulle jeg gjerne ha lest.» Tipset sendes hermed videre til Aschehoug.

Furuseth mener også at Waage bruker boken om Bjerke som «påskudd for å føre et generelt forsvar for antroposofien». Boken mangler en klar forsakelse av Rudolf Steiner og alt hans vesen. Antroposofer er lumske folk som selv når de skriver om andre antroposofer ikke unnser seg for å smugle antroposofi inn i teksten.

I kampens glede rehabiliteres André Bjerke som en viktig og seriøs deltager i etterkrigstidens kulturstrid.

Dette skjer for det første i Waages gjennomgang av Bjerkes essayistikk og arbeid med Goethes fargelære, som begge deler har vist seg å ha lenger holdbarhet enn mange av argumentene til hans motparter på 1950-tallet.

For det andre skjer det gjennom fremstillingen av Bjerkes liv og person. I kampens glede viser Bjerke som en alvorlig, lærd og gripende skikkelse bak all humoren og munterheten.

Waages fremstilling av André Bjerke som seriøs intellektuell er en av biografiens store fortjenester fordi Bjerkes motstandere brukte hans sorgløse og ironiske forkledninger som våpen mot ham. Han skulle ha vært en dilettant i vitenskapen, en sjarlatan i kulturkritikken, en reaksjonær i språkdebatten, en overfladisk poet og en kvakksalver i alt unntatt kriminallitteraturens lettvektersjanger.

Men hvordan kunne en så ubetydelig person bli så intenst hatet? Kanskje fordi det var noe sant i hans kritikk: Naturvitenskapen ble en destruktiv kraft når den gikk i pengenes og statsmaktens tjeneste, slik som Bjerke sa. Samnorskprosjektet var kulturelt ødeleggende, for begge norske hovedspråk, akkurat som Bjerke mente. Oppgivelsen av tradisjonelle former i poesien var en åpning for tapet av det poetiske, og dunkel tale er ikke alltid dyp, selv om bundne former naturligvis ikke er noen garanti eller forutsetning for litterær kvalitet.

For en selvopptatt omtale dette var av en biografi som på nesten sjokkerende måte viser hvor provosert Bjerkes motstandere var av ham, ja til grensen av hat. I Morgenbladet lever denne provokasjonen videre som om verden skulle ha stått stille i femti år.

Kaj Skagen