Gir det mening?

Diagnoser

Slik jeg ser det dreier diskusjonen om diagnoser seg blant annet om hvordan møte og behandle en pasient i det psykiske helsevernet. Hvilket utgangspunkt er mest hensiktsmessig for terapeutisk endring? Diagnose eller pasientens subjektive opplevelse? Dette omhandler også hvordan å anvende samfunnets økonomiske midler på behandling som hjelper mest for den enkelte pasient.

I den praktiske hverdagen i det psykiske helsevernet for barn og unge, står vi overfor problemet med å gjøre gode psykologfaglige vurderinger og beslutninger om hvilke tiltak som er mest hensiktsmessig for det enkelte barnet og dets familie. Mange av barna og ungdommene som kommer til klinikken strever med forstyrrelser knyttet til psykologiske prosesser som å bearbeide inntrykk, etablere fellesfokus, regulere egne følelser, skille fantasi og virkelighet, og svakt oppmerksomhetsspenn. Barn som strever med flere av disse tingene har ofte hatt langvarige vansker i samspill og samvær med andre mennesker, og det har ofte fått alvorlige konsekvenser for deres emosjonelle, kognitive og/eller sosiale utvikling.

I møte med barn og unge og deres familier er utredning av diagnose viktig, men i de fleste saker er diagnoser et ufullstendig utgangspunkt for valg av behandling. Diagnoser dreier seg om det manifeste, observerbare mønsteret og de observerbare symptomene, og favner ikke det latente nivået – de underliggende psykologiske prosessene og strukturene som produserer og vedlikeholder barnets vansker. Barn med lignende symptomer er langt fra en homogen gruppe sett i lys av de underliggende prosessene. Symptomet kan være uttrykk for en avgrenset konflikt i barnet og mellom barnet og omgivelsene, eller noe som omfatter store deler av barnets personlighet.

Gode psykologfaglige tiltak er i størst mulig grad basert på en inngående forståelse av pasienten, dennes liv og omgivelser. Da er det ikke tilstrekkelig å kunne klassifisere, vi må også kunne forstå personens liv, dets relasjonskunnskap og opplevelsesverden. For å lage seg et bilde av pasientens vansker og avgjøre meningsfulle tiltak, gjør man vurderinger og avveininger både på et individuelt og generelt nivå. Man planlegger behandling ut fra forskningskunnskap og kontekstkunnskap.

Psykologisk endring skjer i relasjon og er avhengig av at et medmenneske klarer å gripe og komme i kontakt med det individuelle hos pasienten. Derfor må den subjektive opplevelse ha en sentral plass, og behandleren må forstå og ha en relasjonskompetanse. I arbeid med barn og unge er arbeid med omgivelsene viktig. Det å hjelpe omsorgsgivere, skole og barnehage til å ta barnets perspektiv er viktig for å møte barnet på en utviklingsfremmende måte. Å møte pasienten på en utviklingsfremmende måte krever at man tar seg tid til å møte barnet og forstå dets indre verden. Gjennom å forstå dette, får vi muligheten til å se sårbarhet og det relasjonelle strevet symptomene ofte er et uttrykk for.

Anders Landmark

Spesialist i klinisk psykologi for barn og ungdom