Glem Rødhette – bruk sunn fornuft i skogen

Det er for tiden mye debatt rundt den norske ulven, da spesielt Østmarka-flokken. Noen jubler over at vi har ulver så nært hovedstaden, mens andre er bekymret for barn, beitedyr eller viltbestander. Det koker av diametralt motsatte meninger. Jeg lurer på om vi noen gang kommer til å finne et nøytralt standpunkt i Norge når det gjelder ulvene våre.

Da Enebakk kommune i august sendte brev til barnehager og skoler hvor den frarådet skogsturer for barn, reagerte jeg med vantro. Og jeg ble dypt sjokkert da Morgenbladets Marit K. Slotnæs nylig erklærte i en kommentar at dersom hun «… hadde sett så mye som snurten av en ulv i nærheten av mitt barns skolevei ville jeg ha varslet et menneske med gevær og fått den skutt, med eller uten tillatelse».

Jeg er født og oppvokst i Latvia, som er på størrelse med Nordland og Troms fylker til sammen. Folketettheten er dobbelt så høy som i Norge, samtidig lever det 600-700 ulver og 800-900 gauper der. Her til lands har vi så få som 33-35 helnorske ulver og om lag 350 gauper.

Samtidig er det ikke noe hysteri knyttet til rovdyrene i Latvia, folk driver med sitt, mens dyrene i skogen driver med sitt. Et av mine tidligste minner er fra da jeg var tre-fire år og vandret rundt på småbruket til besteforeldrene mine nær grensen til Russland. De hadde en liten saueflokk, en ku, en hest, noen griser i fjøset, høner og masse flott natur rundt omkring. En morgen saueflokken kom hjem, hadde noen av sauene stygge skader etter ulveangrep. Det så dramatisk ut, og det ble mye oppstand, men jeg kan ikke huske at noen ble redde.

Jeg tror besteforeldrene mine opplevde det som en del av livet; sånt skjer når du har dyr på beite og det finnes ulver i samme område. Og det var ikke forbudt for meg som barn å vandre rundt på egenhånd bare fordi det levde ulv i nærheten. Jeg hadde en liten hund som turkamerat, og erklærte at jeg ikke var redd for ulven. Kanskje var det der og da at en ulveforsker ble født?

Da jeg ble voksen og rovdyrforsker, gikk jeg ofte 30-40 kilometer om dagen på spor etter ulv eller gaupe om vinteren, eller langs skogsbilveier for å plukke ulvemøkk om sommeren, og jeg har aldri følt meg utrygg. Jeg har sett ulv i skogen bare et par ganger, men er ganske sikker på at ulvene har sett meg mye oftere – og unngått meg uten at jeg har lagt merke til dem. Derimot har jeg følt meg utrygg ved flere anledninger i Oslo, hvor jeg har vært omringet av samme art som meg selv. Statistisk sett er det riktig også: Mennesket tar andreplassen etter mygg når det gjelder antall ofre (etterfulgt av slanger og vår beste venn, hunden).

I dag har jeg egne barn som går på en grendeskole i Ski kommune hvor det ikke er uvanlig å støte på et og annet vilt dyr. Det finnes gauper i skogen som jeg selv sporet på ski for noen år siden da jeg var høygravid med mitt første barn. Og det er ikke utenkelig at ulven kan vandre gjennom nærområdet vårt. Men er jeg bekymret for min barns sikkerhet på grunn av dette? Svaret er nei, absolutt ikke! Jeg er mer bekymret for andre, mer reelle trusler som trafikken, mulige overgrep, faren for mobbing eller altfor mye tid foran tv- og pc-skjermen. Men ulven? Nei, den skal ikke forhindre at mine barn fortsetter å gå på tur i skogen – alene, sammen med meg eller på skoletur.

Jeg har forståelse for at enkelte er bekymret for sikkerheten til barna eller seg selv, og jeg vil ikke bagatellisere frykt – den er høyst reell for dem som opplever den. Men her har myndighetene en jobb å gjøre. Det viktigste er å få frem fakta og forklare hva som er den reelle situasjonen, ikke å skape mer frykt. Alle fagfolk er enige om at ulven ikke utgjør noen risiko for mennesker i dagens Europa, særlig ikke i land hvor det ikke finnes rabies, som Norge.

Barn bør få slik faktabasert informasjon om rovdyr både i barnehagen og på skolen. Det er den oppvoksende generasjon som skal utforme fremtidens forvaltning av natur og ville arter, derfor det er ekstra viktig at de ikke starter med et feilaktig inntrykk av rovdyrene våre. Glem Rødhette som kilde til fakta om ulv, bruk www.rovdata.no i stedet. Det er mer sannsynlig å bli angrepet av en sint elg i skogen enn å få et glimt av en ulv. Faktisk leser vi regelmessig om folk som er blitt sparket av elg, men det forhindrer da ingen fra å gå tur likevel? Er det sannsynlig at du har ulv i nærområdet ditt: Bruk sunn fornuft som du gjør i andre situasjoner – og nyt naturen. Min datter på seks år har sagt at «Ulven er mer redd oss enn vi er redd ulven». Det er helt sant, og greit å huske på neste gang du går i skogen.

Zanete Andersone-Lilley er seniorrådgiver i WWF.