Har vi musikk i skolen for at elevene skal bli gode i matte?

«Kunst og kultur for barn har en egenverdi, uavhengig av hva franske sosiologer måtte mene», skriver Bernhard Ellefsen i Morgenbladet 13. desember. Han har naturligvis helt rett. Utsagnet inngår i en debatt mellom Ellefsen og forfatterne bak boken Kulturskolen. Fritidsarena og kulturpolitisk mikrokosmos, Mari Torvik Heian og Ola K. Berge. I boken fremmer forfatterne blant annet (den noe tvilsomme) påstanden at Pierre Bourdieu mente at kunsten slett ikke har noen egenverdi.

Hva er «egenverdi»? Det er vanskelig å snakke godt om kunstens og kunstopplevelsens egenverdi uten å henfalle til gammelmodige klisjeer. Men ikke umulig. Det handler om opplevelse av mening, åpning, gåsehud, løft og resonans. Alt sammen overskrider det som kan telles og måles. Å kunne tenke og snakke godt om slikt, krever kunstfilosofisk innsikt. Uten kunstfilosofisk kompetanse står kunstnere og kunstpedagoger delvis hjelpeløse i møte med den allestedsnærværende instrumentelle kulturtenkningen.

Forflatende nyttetenkning

Hvorfor være opptatt av «egenverdi»? Vi som er opptatt av kunstfag i ulike skoleslag, opplever stadig disse som truet. Dette fører ofte til at man ukritisk kaster seg om halsen på alle som hevder å kunne vise at kunstfag er viktige for andre ting enn det å tilby kunstopplevelser og å utvikle kunstfaglig kompetanse. I en stor sak i Klassekampen i november ble det for eksempel slått opp at undervisning i kunstfag gjør elever bedre i matematikk.

Også i det kunstpedagogiske feltet synes man ute av stand til å snakke meningsfullt om kunstens egenverdi inn i dagens samfunn. Kanskje er man et offer for den misforståelsen at «egenverdi» er noe elitistisk, knyttet til klassisk kunst? Det faller åpenbart lettere å snakke om kunstfagenes instrumentelle nytte. Det har vi språk for, og noen hevder sågar at denne nytten kan måles. Men, som også samfunnsforskerne Berge og Heian påpeker, er det vanskelig å dokumentere noen form for kausalitet når det gjelder kunstfagenes instrumentelle nytte.

Når vi dessuten kan konstatere at instrumentelle argumenter for kunstfaglig undervisning hittil ikke har hatt vesentlig gjennomslag i norsk utdanningspolitikk, og at det for eksempel neppe er en god strategi å argumentere for viktigheten for musikkfaget i grunnskolen ut ifra påstander om at dette er gunstig for bedre karakterer i matematikk (for hva skal vi med et eget musikkfag hvis musikk først og fremst er viktig som en metode i matematikk?), hva gjør vi da? Vi må snakke om egenverdi! Ikke for å nedkjempe alle utenom-kunstneriske begrunnelser for kunstfaglig undervisning, eller benekte sammenhenger mellom det estetiske og det sosiale, men først og fremst for å unngå at den snevre og forflatende nyttetenkningen blir kultur- og utdanningspolitisk totalt enerådende.

Mangel på filosofisk musikalitet

Heian og Berge skriver at det ikke er deres oppgave som samfunnsforskere å være opptatt av kunstens egenverdi. Det synes jeg er merkelig. Standpunktet er heller ikke representativt for sosiologisk orientert kulturforskning og -tenkning. Sosiologen og filosofen Theodor W. Adorno kritiserer sosiologien for at den, etter å ha erkjent kunsten som sosialt faktum, blir herskesyk, og ignorerer dialektikken mellom det estetiske og det sosiale. I Estetisk teori insisterer han på at kunstens dobbeltkarakter gjør at den skiller seg fra, og samtidig faller inn i, den empiriske realiteten og den samfunnsmessige virkningssammenhengen. De estetiske fenomenene fordrer derfor en dobbelt betraktning.

Denne dobbelte betraktning kommer også til uttrykk hos Dag Østerberg (som i likhet med Adorno både var sosiolog og filosof) og hans tenkning om nyttens begrensninger, i det han skriver om kunstens egenverdi og autonomi – som gir tilværelsen mening, som gjør det verdt å leve. Bevisstheten om spenningene og relasjonene mellom det estetiske og det sosiale (som alltid er der) gjennomstrømmer også sosiologen Hartmut Rosas etter hvert berømte drøftinger av resonanskonseptet. Et sentralt poeng her er at strengen mellom oss og verden først vibrerer, og vi kan oppleve resonans, idet vi forholder oss til det ukontrollerbare, altså det vi ikke kan planlegge og beregne oss frem til, det som ikke kan telles og måles.

Et annet og like sentralt poeng er at kunsten først berører oss i vår sjels innerste når den overskrider enhver instrumentell, politisk eller økonomisk fornuft, altså idet vi forholder oss til kunstopplevelsen som noe med egenverdi. I møte med det Rosa fremdeles våger å omtale som skjønnhet, opplever vi muligheter for et godt forhold til verden. Å spørre etter den instrumentelle nytten av slike erfaringer vitner om lite annet enn mangel på filosofisk musikalitet.

Kunsten kobler oss på livet

Filosofen Hannah Arendt minner oss i Vita activa – det virksomme liv om hvordan det å tillegge noe egenverdi er et grunnleggende element i demokratisk tenkning – som motstand mot totalitær nyttetenkning. Gleden ved «formålsløse» aktiviteter er et fundamentalt aspekt ved menneskelivet. Den snevre nyttetenkningen derimot, representerer en antihumanistisk tendens – som tømmer livet for mening – idet all menneskelig aktivitet fremstår som middel for et mål som ligger utenfor det vi holder på med.

Egenverditenkning handler slett ikke om å koble kunsten og kunstopplevelsene fra livet. Egenverdien er det som kobler kunsten på livet. Kunstens egenverdi, som jeg vil presisere til kunstopplevelsens egenverdi, handler på ingen måte om det parodiske «kunst for kunstens egen skyld». Det dreier seg om kunst og kunstfaglig undervisning – for kunstopplevelsens skyld! Poenget er at kunstfaglig undervisning først og fremst handler om å gi barn og unge gode kunstopplevelser – uten å tenke på hva det er «godt for». Å tilby dem (og deres lærere) et sted hvor det er mulig å ha sterke og meningsskapende kunstopplevelser, uten tanke på «bedre helse», «bedre konsentrasjonsevne» eller «bedre sosial bevissthet». Alt dette er selvsagt gode ting, men den kunstfaglige undervisningens hovedanliggende er noe annet.

Bevisstheten om kunstens dobbeltkarakter må klinge med i alle diskusjoner om kulturskolen (så vel som grunnskolens kunstfag eller kunstfaglige tilbud i videregående opplæring), både i forskeres, kunstpedagogers og politikeres arbeid. Kulturforskning som definerer kunsten og kunstopplevelsens egenverdi utenfor sitt interessefelt, blir som å beskrive Mjøsa for å si noe om havet.