Hareide på Slottsplassen er en politisk kastrert mann, skriver Åshild Mathisen

Mange har kontaktet Knut Arild Hareide de siste dagene. Han er blitt bedt om å stå utenfor, holde liv i det prosjektet han utmeislet med sin bok Det som betyr noe, være en talsperson for de mange som meldte seg ut under striden om veivalget i KrF.

Andre har bedt ham om å gå inn i regjering og være en brobygger. Med Frps exit har KrF fått den regjeringskonstellasjonen partiet gikk til valg på. Selv sentrale KrF-ere på venstresiden har sagt at det nå er på tide å legge bak seg konflikten; nå handler det bare om å redde partiet, stå løpet ut regjeringsperioden og holde partiet over sperregrensen ved kommende stortingsvalg. Det blir lagt inn over ham at dette er til partiets beste, og at han er den ene personen som har den symbolske tyngden til å forene et splittet parti ved å gå inn i regjering.

Mange på høyresiden i partiet har et iskaldt forhold til Hareide, de mener det var han som førte partiet inn i en ødeleggende situasjon fordi han ikke forankret strategien sin i ledelsen. Men for Kjell Ingolf Ropstad kan erkjennelsen være at han vil ha store problemer i kommende valg uten å appellere til venstresiden i partiet. Å invitere inn selve hærføreren kan være en mulighet til å lime sammen det som ble knust i mange biter under den bitre striden om KrFs profil og fremtid.

Høyre har åpnet for å ta Hareide inn i varmen igjen, etter en bitter konflikt med Erna Solberg rundt retningsvalget til KrF. Nå kan det å invitere Hareide inn, vise at stridsøksen er begravet og KrF atter samlet. Selv om de to KrF-prosjektene er på full kollisjonskurs, trives man dårlig med uenighet i partiet.

Hareide har gjort sine forsøk på å glatte over etter den bitre striden. Han har til og med påpekt at han setter mer pris på den nye KrF-lederen nå enn før striden. På tross av (eller på grunn av?) den opprivende splittelsen, er de i overkant ivrige på å vise frem hvor gode venner de er, Hareide og Ropstad.

Før jul stilte de to sågar opp for partiet i en tøysete julegenser med to armer og tre halsåpninger. Hodet som stakk opp midt mellom den nye og den gamle KrF-lederen, var Tore Storehaug. Den unge mannen som, til tross for at han var «rød», bidro til å vippe flertallet for å gå inn i regjering og dermed til å felle Hareide. De tre, som har stått i den mest opprivende politiske konflikten på lang tid, lo hjertelig inni strikkegenseren med tomler i været. I slike øyeblikk minner KrF mer om en kristen ungdomsorganisasjon enn et politisk parti. Man har ikke kultur for å romme sterke ideologiske motsetninger – det sees på som destruktivt og utrivelig. Og nettopp behovet for å finne sammen igjen er sterkt til stede på mer enn et politisk nivå. For enkelte er KrF-splittelsen smertefull fordi den undergraver det som for dem er et åndelig fellesskap. Det er sikkert mange som ber om at KrF må finne sammen igjen, og sånt virker inn på Hareide.

Kanskje hadde ikke Hareide så veldig lyst til å være med inni den julegenseren. Og kanskje har han ikke så veldig lyst til å gå inn i regjering heller. Men den kritiske og opposisjonelle stemmen han fikk etter veivalget, skurrer med både KrFs kultur og Hareides personlighet. Han har alltid vært den som glatter over uenigheter med sin karisma. Og nå legges det på hans skuldre at det trengs for å redde partiet fra total utslettelse.

Av samme grunn vil Ropstad føle seg presset til å ta ham inn. Han må vise at han virkelig legger handling bak lovnadene om å inkludere den tapende venstresiden i partiet.

Både Ropstad og Hareide befinner seg i en vanskelig situasjon. De vil vidt forskjellige ting med partiet, men blir begge bedt om å redde stumpene.

For Hareide er dette antagelig mer plikt enn lyst. Han vet at det vil se ut som han lot seg kjøpe med en plass i regjeringen. Men han vet at det kan koste å stå utenfor også. Det er unektelig en vanskelig balansegang mellom å vise integritet overfor de mange som trodde på hans prosjekt, og å bli en politisk has-been som bare vil beholde sin heltestatus og store fanskare for seg selv.

Og så er det jo begrenset hvor gøy det er å være en populær partileder i eksil som trasker rundt som menig medlem av Stortingets utenrikskomité.

En statsrådspost kan være attraktivt, men hva er en attraktiv ministerpost for en som har vært partileder, miljøvernminister og statssekretær i Finansdepartementet? Det er ingen tvil om at Hareide har både den faglige og politiske tyngden til å bekle de fleste ministerposter. For å gå inn i regjeringsprosjektet med integriteten i behold, bør han kunne vise til en rolle som preger retningen for regjeringen, landet og KrF. Da må han få tunge poster, som finans eller utenriks. Men Erna Solberg har langt større hensyn å ta enn KrFs behov for å slikke sine sår. Hun gir neppe fra seg så tunge posisjoner.

I skrivende stund tyder alt på at han overtar posten som samferdselsminister. På sin lange merittliste har Hareide også posisjonen som leder av transportkomiteen på Stortinget. I vinter var han nær ved å oppleve at sønnen på fire år nesten ble kjørt ned i fotgjengerfeltet i et veikryss i Oslo. Dette har ført til et sterkt engasjement fra hans kone Lisa Maria Hareide for trafikksikkerhet. Familien betyr mye for Hareide. Kanskje gjør dette engasjementet at også konen har åpnet for et comeback.

Men uansett hvor viktig alle deler av en regjering kan sies å være: Han blir en del av et partipolitisk prosjekt som er på vei en helt annen retning enn det han ville.

Flere på rød side er faktisk mer skuffet over hvordan KrF utvikler seg, enn regjeringsprosjektet. De mener partiet nå opptrer mer polariserende og går i konservativ retning, og at ledelsen vegrer seg for å ta oppgjør med dem som åndeliggjør politiske konflikter og dømmer sine motstandere som dårlige kristne.

Og partiet skal definitivt i en annen retning. På kommende landskonferanse har partiet invitert lederen av svenske Kristdemokraterna, Ebba Busch Thor. Ropstad har skrytt av henne før – og følger allerede rådet hun har gitt: Vær spiss i retorikk og borgerlig i politikk.

Mange har håpet på et comeback for Hareide. Selv om håpet svinner, lever ideen om et annet KrF videre, blant annet i det kristendemokratiske nettverket Drivkraft. De ønsker fortsatt Hareide som en intern motvekt til et prosjekt mange partifeller brukte store krefter på å holde partiet utenfor.

For mange har det å trekke seg tilbake eller melde seg ut av KrF vært en måte å markere støtte til Hareide på. De forventer at Knut Arild Hareide står ved sitt politiske standpunkt: Han valgte i landsstyret å stemme nei til regjeringsplattformen. Og selv om Frp er ute, er dette plattformen regjeringen styrer videre på. Og det kan faktisk bli mer Frp-politikk videre – regjeringen søker først og fremst samarbeid med det som kommer til å bli et mer tydelig Frp.

Som statsråd i regjeringen vil kritikerne miste den profilen som snakket for et annet KrF. Som statsråd vil Hareide tvert imot legitimere dagens KrF, og han vil måtte opptre lojalt neste gang Ropstad kommer med et polariserende utspill av typen mot MDG.

Hareide var KrF-lederen som så at han måtte snakke med en ny stemme for å vinne en kristenhet der flertallet er blitt liberale og venstreorienterte.

Som statsråd vil den tidligere KrF-lederen miste den stemmen og bli plassert i gullbur.

Åshild Mathisen

Tidligere sjefredaktør i Vårt land.