Hitler eller New Green Deal

Maria Berg Reinertsen tegner 14. oktober en pessimistisk sammenligning av mellomkrigstidens og vår tids vedvarende kriser, med hjelp fra internasjonalt anerkjente økonomer. Analysen har selvsagt et dystert fremtidspek fra 1930-årene med Hitlers vei til makten. Reinertsen avslutter resignert med at økonomenes løsninger virker alt for små og puslete.

Men 1930-tallet bør heller sees som en maktdemonstrasjon av politikkens utrolige muligheter for å skape nye samfunnsordninger. I USA fikk president Roosevelt innført programmet New Deal fra 1933, hvor statsapparatet skulle brukes aktivt for å levere bedre samfunnsløsninger. I USA var dette fundamentalt nytt. Resultatene var ny vekst og mer omfattende samfunnstjenester som umiddelbart ble populære.

I Tyskland vant nazistene makten på å love lignende reformer, noe Hitler også satte i gang med umiddelbart – med økonomisk oppsving og høy oppslutning som resultat. Denne veksten var grunnlaget for nazistenes omfattende popularitet, ikke antisemittismen. Mellomkrigstidens Nazi-Tyskland er ikke et godt politisk forbilde, men i likhet med New Deal-politikken i USA viser de at ny og visjonær politikk kan skape rammene for en ny økonomisk vekstperiode.

Å endre de politiske rammene for et samfunn gir også marked for nye løsninger. Et eksempel på dette er avviklingen av slavehold. Litt forenklet kan man si at slaver var en viktig økonomisk innsatsfaktor som energikilde for arbeidsoppgaver i de fleste større samfunn tidligere. I dag er slaveri ikke akseptert i noe lands lovgivning. Dette er en stor moralsk seier for menneskeheten, men viser også noe viktig om forholdet mellom teknologisk innovasjon og politikk. Politikken mot slaveri ga et voldsomt behov for innovasjon, og slik ble kullkraft, fabrikker og vår moderne økonomiske verden grunnlagt.

Dette må sammenstilles med to lærdommer fra 1930-tallet. Den ene er at folk vil støtte politikk som gir økonomisk vekst, så å si uavhengig av hva som ellers følger med. Det andre er at når kriser ikke går over raskt, vil helt nye politiske visjoner være bedre lokomotiver for endring enn småjusteringer på det eksisterende. I mellomkrigstiden var omfordeling mellom samfunnsklasser gjennom skatt nøkkelen for vekstprogrammene i Europa og USA. Dagens kriser peker mot en nødvendig omfordeling mellom generasjonene, heller enn mellom samfunnsklasser.

De nye protestbevegelsene i Sør-Europa har flere ting felles, men særlig at de har utrolig store visjoner for altomfattende samfunnsendringer, som en ny generasjon kan skape ved å prioritere alle tilgjengelige ressurser dit. Og det er de unge som stemmer på dem, mens de eldre protesterer. For å raljere litt: de gamle vil ha lån for å dra på sydenturer og krever gratis pub på gamlehjemmet, men vil betale mindre i skatt. Unge voksne vil ha solceller på alle tak, gratis utdanning og grønne jobber for seg og sine barn, betalt av økt skatt. Det førstnevnte er en økonomisk umulig egotripp. Det siste er fullt mulig om samfunnets midler omprioriteres kraftig, men handler til gjengjeld om å sikre menneskehetens fremtid.

Det grønne skiftet er sannsynligvis nettopp hva som trengs som samlende felles visjon for å bygge en ny fremtid. Sånn sett er det flaks at en så monumental og global utfordring har meldt seg. Dette gir et narrativ for å bygge løsninger som ikke trekker konfliktlinjene mellom nasjonene, men heller mellom generasjonene. Den mest nærliggende løsningen på de private gjeldsbyrdene i Vesten – å nasjonalisere bankene, slette gjelden til alle familier ut over eksempelvis én årsinntekt, og la pensjonsfondene ta smellen – peker på hvor konfliktlinjene går.

Vi ser det i klimaspørsmålet mer enn noe annet. Aldersgruppene blir grønnere jo yngre de er. Valgforsker Frank Aarebrot kalte eldre velgere for «ekle, egoistiske banditter» under kommunevalget i 2011. NRK rykket ut med en «på gata»-reportasje og spurte unge og gamle hva de vektla i valgkampen. De unge hadde forskjellige temaer, og klima ble stadig nevnt. De gamles standpunkt ble best oppsummert av en gammel dame som ropte i mikrofonen «eldre, eldre, bare eldre!». Hun kunne like gjerne ropt «meg, meg, bare meg!»

Demokratiet knaker under belastningen av disse konfliktene. Brexit ble stemt frem av de gamle, mens de unge sov i timen. Under 25 prosent unge voksne under 35 år støtter Donald Trump i USA. Men der problemene har vart lengst, ser vi også mest nytenking.

Protestbevegelsene i Sør-Europa har likhetstrekk med den europeiske arbeiderbevegelsens utvikling i mellomkrigstiden. Strategien er å vise styringsdyktighet gradvis gjennom å vinne valg lokalt, bygge organisasjonen innenfra, og hele tiden jobbe aktivt for å fremme de store visjonene i alle små veivalg. Arbeiderbevegelsen var de unge voksnes bevegelse i sin tid, slik protestbevegelsene i Europa er det nå.

Reinertsen har rett i at krisene som henger over oss, skyldes lav økonomisk vekst, som igjen danner grunnlag for at radikale løsninger vil vinne folkelig oppslutning. Vi har likevel ikke en samfunnskollaps som i Tyskland på 1920-tallet, men vi ser en økologisk kollaps nærme seg med stormskritt. Situasjonen i USA, og særlig Europa, peker heller i retning av noe lignende en ny generasjonsbevegelse som vil ha en New Green Deal, ikke mot en ny Hitler. Politikken mot slavehold skapte vår moderne verden. Politikk mot klimaendringene kan skape den neste.

Knut Hjelleset er daglig leder i RORG-samarbeidet. Skriver her for egen regning.