Hva har Arne Næss betydd, nasjonalt og internasjonalt?

Fredrik Thue, forsker ved Forum for vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo

– Internasjonalt er det nok særlig økosofien som vil bli husket, men det er også en økende interesse for hans tidligste arbeider i visse spesialistmiljøer. Her hjemme står han som en intellektuell portalfigur til etterkrigstiden: en founding father både i filosofien og samfunnsforskningen. Gjennom examen philosophicum oppdro han studentene til å forstå saklighet som en demokratisk etikk med overføringsverdi til politikk og samfunnsliv.

Næss’ filosofiske livsverk kan synes mangfoldig, men bindes sammen av en grunnholdning: Skepsis mot filosofiske dogmer oppveies av tillit til menneskets «naturlige» anlegg for produktivt liv med hverandre og naturen. Slik fremstår Næss som humanetikkens fremste filosof i Norge. Via Spinoza, Gandhi og senere økosofien har han tilført den en slags parareligiøs dimensjon.

Dagfinn Føllesdal, professor ved universitetene i Harvard, Stanford og Oslo

– Næss’ første arbeider var skrevet for fagfeller. Utnevnelsen til professor tok ham bort fra alt dette. Da jeg ble hans assistent i 1950, brukte han all sin tid på lærebøkene til examen philosophicum. Han gjorde en enestående innsats her, særlig gjennom innføringen av argumentasjonteori og saklighetsanalyse. Det er beklagelig at nettopp disse temaene falt ut da man fikk en treårig bachelorgrad som førte til at pensum ble halvert. Dette var den mest verdifulle delen av arven fra universitetsmannen Arne Næss. Nå er den borte, men ikke for godt, håper jeg.

Internasjonalt har Næss fått mest oppmerksomhet for sin økosofi. Den kombinerer to hovedtemaer i hans liv: filosofi og naturopplevelse. Hans innsikter på dette feltet vil inspirere og begeistre lenge etter at han selv er borte.

Egil A. Wyller, pensjonert filosof og representant for åndsretningen kjent under navnet «den annen front»

– Jeg har kjent Arne Næss og til dels arbeidet i hans miljø siden midten av 1940-tallet. Det begynte fra min side med et skarpt utfall mot hans såkalte «trivialistiske» filosofi i Samtiden i 1946. Han viste seg menneskelig storsinnet, men min intellektuelle motstand har med årene spisset seg til en viss aversjon. Hans epikureiske ordspråk: «Har du lyst, har du lov», er meg personlig så motbydelig at min reaksjon ikke egner seg på trykk, og jeg mener at holdningen har vært, og er, skadelig for det norske folk i den grad det omfavner Næss.

Det sømmer seg naturligvis ikke å si dette som et minneord ved hans død. På den annen side var han selv så frilynt og frimodig over ytringer av alle slag at han og hans nærmeste krets sikkert ikke vil ha noe imot det.

Harold Glasser, professor ved Western Michigan University og redaktør for The Selected Works of Arne Naess

– Når Arne Næss’ bidrag til filosofien blir gransket, vil det sannsynligvis bli sett på som et av de betydeligste i det 20. århundret. Næss’ nyskapende arbeid innenfor konvensjonell, akademisk filosofi og samfunnsforskning strakk seg fra argumentasjonsteori til søkende skeptisisme. Kanskje mer betydningsfull var hans innsats for å gjenforene filosofien med livserfaring og problemløsing i den virkelige verden. Det grunnleggende i hans bestrebelser var et radikalt utspill for å forene fornuft med følelser, på en måte som pekte frem mot dagens nevrobiologiske kunnskap.

Næss' forsøk på å utvide menneskets muligheter førte til at han ofte padlet mot strømmen. Det som gjorde ham spesiell, og som gjorde ham til en modell for oss alle, er at han levde sin filosofi. Han feiret jordens rikdom og mangfold, både kulturelt og biologisk, med optimisme og åpenhet, og med en avvæpnende og smittende lekenhet.

Inga Bostad, filosof og viserektor ved Universitetet i Oslo

– Arne Næss var en livsfilosof som kombinerte fag og liv og teori og praksis på en unik måte. Han var tverrfaglig innstilt og beveget seg fra ikkevoldsfilosofi og demokratiske analyser til argumentasjonslære og miljødebatt på en måte som var forståelig for mange.

Det finnes noen røde tråder gjennom hele hans filosofiske forfatterskap, til tross for at han selv hevdet at det spriket i alle retninger. Han sa til meg en gang at «det beste som kan sies om meg, er at jeg spriker». Men en annen gang sa han at «enheten finnes inne i meg». Jeg har lest gjennom stort sett alt han skrev, og synes det er et gjenkjennelig perspektiv hele veien.

Jeg håper vi får en fagfilosofisk debatt om hans betydning, og at de siste tiårenes ablegøyer ikke skygger over hans bidrag som tenker. Men nå er det på sin plass å prise Arne Næss’ evne til å begeistre så mange av oss. Hans nysgjerrige åpenhet og lekne innstilling nådde ut til folk flest, og han klarte å kombinere grunnleggende spørsmål med folks hverdag.