Hva skal biblioteket være?

Nasjonalbibliotekaren avfeier i artikkelen «Et hus med bøker» (Morgenbladet 12. februar) at han på noen måte kan være en trussel mot bøkenes plass i norske folkebibliotek. Men i innledningen til den nye bibliotekstrategien skriver han: «Forestillingen om hva biblioteket er, er knytta sterkt til utlånet av bøker på papir, og dermed til det tjuende århundre. Denne forestillingen må erstattes av en moderne idé om biblioteket som korresponderer med den teknologiske og sosiale utviklingen.» Forestillingen om bibliotek som utlån av bøker skal ikke bare endres eller utvikles, den skal erstattes.

Videre skriver han i artikkelen at bibliotekene i all overskuelig fremtid vil være et hus med bøker. Men i Danmark, som ligger noen få år foran oss, og som vi henter svært mange trender fra, er e-bøker delvis i ferd med å erstatte trykte bøker, og i København erstatter en også en del bibliotekarer med økt selvbetjening og digital veiledning. Vi trenger altså ikke se fremover eller langt av sted for å finne store kutt i bibliotekets samlinger og personale.

Nasjonalbibliotekarens forklaring på den utstrakte kasseringen i folkebibliotekene de siste årene er mangelfull. Manglende tidligere kassering og utviklingen av depotbiblioteket i Mo i Rana har begrenset forklaringsverdi når Deichmanske bibliotek skal kassere hver tredje bok ved flytting til nytt bibliotek. Hovedforklaringen ligger i et endret syn på hva biblioteket skal være. Nye Deichman vil være mye mer enn utlån av bøker, og nå er hver tredje bok på vei ut.

I København er situasjonen den samme, de skal også kvitte seg med hver tredje bok. For å ta et konkret eksempel, så skal biblioteket i København kassere alle skjønnlitterære titler som ikke har hatt minst 5 utlån de to siste årene. Da kasserer en ikke bare utdaterte databøker og magasinbøker som aldri lånes. I nedprioriterte skolebibliotek og bibliotekfilialer vil en halvering av samlingene nesten uten unntak gjøre biblioteket bedre. Det er ikke korrekt i de store bibliotekene, der kassering selvfølgelig ikke er noe nytt.

I debatten med Ellefsen i denne avisen og Lars Petter Sveen i Klassekampen skriver Nasjonalbibliotekaren at det ikke eksisterer en grunnleggende motsetning mellom å utvikle biblioteket som møtested og som et sted for formidling av litteratur. Biblioteket er en allsidig institusjon, og har rom for begge perspektivene, men poenget som Nasjonalbibliotekaren velger å overse, er at en ikke kan satse like mye på begge deler. Bøkene og arrangementene deler både lokaler og budsjett. Når storbybibliotekene stadig oftere ansetter andre yrkesgrupper enn bibliotekarer og kasserer store mengder bøker for å få plass til nye aktiviteter, gir satsingen på biblioteket som møtested mindre plass til bøkene og formidlingen.

Prioriteringen av biblioteket som møtested har relativt sterk legitimitet i biblioteksektoren. Det er imidlertid høyst usikkert om denne utviklingen har legitimitet blant lokalpolitikerne som setter de økonomiske rammene. Når professor Ragnar Audunson i 2001 undersøkte hva kommunepolitikerne mente var bibliotekets viktigste oppgave, så var svaret at bibliotekene skulle formidle den litteraturen som alle i landet burde kjenne til.

Copenhagen Economics har undersøkt de danske bibliotekenes samfunnsnytte, og skriver: «Samfundsgevinsten kunne endda være endnu større, hvis bibliotekerne videreudviklede tilbuddene, så sigtet var at stimulere læselysten og børns læsefærdigheder mest muligt.» Det mest samfunnsøkonomiske er altså å satse på det klassiske biblioteket.

Et av folkebibliotekenes fremste kjennetegn er at det er en åpen og allsidig institusjon. En sier gjerne av biblioteket er en lavintensiv møteplass, det foregår ulike aktiviteter, og alle er velkommen. Det er derfor helt naturlig at vi har ulike litterære arrangementer, språkkafé, leksehjelp og makerspace. Bibliotekene i Danmark har med sine mange endringer likevel ikke oppnådd større politisk anerkjennelse, de har fått reduserte budsjetter de siste årene. Bibliotekene skal selvfølgelig endre seg i takt med samfunnet, men jeg tror Nasjonalbibliotekarens iver etter et nytt legitimeringsgrunnlag for folkebibliotekene er i ferd med å gjøre oss en bjørnetjeneste.

Ørjan Persen er bibliotekar.