Hva skjer i Nord-Norge?

NORD-NORGE

27. oktober anmeldte Hallvard Tjelmeland min nye bok Hva skjer i Nord-Norge? i Morgenbladet. Anmeldelsen kan bli utgangspunktet for en interessant debatt om Nord-Norge. Men for å unngå at denne føres på gale premisser, må jeg først påpeke noen klare vranglesninger hos Tjelmeland.

Han hevder jeg har en "aura av urbanistisk forakt for livet på den nordnorske landsbygda" og at jeg føler meg "kulturelt overlegen". Det er langt fra sannheten. Ingen steder beskrives mer utførlig enn det lille fiskeværet Hovden i Vesterålen. I oppsummeringen kaller jeg stedet "fantastisk" og at det "for meg representerer det beste ved den nordnorske glanslandsbygda". Jeg forsvarer etter beste evne kystfisket og verdiene i kystkulturen. At det også finnes strukturelle, økonomiske og sosiale problemer mange steder nordpå, er en annen sak. Det betyr ikke at jeg har funnet dem opp, eller at jeg på noen måte godter meg over dem.

Selvfølgelig mener jeg ikke at tjenesteyting, som nesten alle i Nord-Norge arbeider med, er “mindreverdig, inautentisk”. Selvfølgelig mener jeg ikke at man ikke skal satse på turisme – selv om turisme ikke er løsningen på alle problemer alle steder. Selvfølgelig mener jeg ikke at Festspillene i Nord-Norge er skapt bare for å holde liv i kulturbyråkratiet. Jeg bruker heller ikke Hamsun som sannhetsvitne. Og jeg nevner kvenene flere steder.

Tjelmeland tilegner meg synspunkter jeg ikke har, og ser selvmotsigelser der de ikke finnes. Jeg argumenterer mot de mest radikale utslag av urfolksideologien, og at samene har eksklusiv rett til “land og vann” i Finnmark. Samene er i det store og hele blitt vanlige, velintegrerte nordmenn. Et forsvinnende lite mindretall driver med reindrift, og denne maskuline reinadelen driver en kjøttindustri som de fleste forskere mener er økologisk uholdbar.

At samene ikke lenger lever “tradisjonelt” betyr imidlertid ikke at de har sluttet å være samer. Deres identitet er naturligvis kulturelt fundert. Samtidig bedriver enkelte samiske nasjonalister en etnisk rangering, der reindriftssamer troner øverst og etniske nordmenn er nederst.

Når jeg blander gener inn i argumentasjonen – i et langt kapittel som handler om kultur – er det som polemikk mot denne typen essenstenkning. Jeg skriver: “Hvordan skal man finne ut hvem som er rene og ubesudlede nok til å få spesielle privilegier, hvis samene skal ha slike i Finnmark? Kanskje man må utføre gentester, og bedrive brøkregning for å finne ut hvem som er samiske nok, ut fra den gamle rasetenkningens prinsipper? Da vil man i så fall kunne få seg mange overraskelser, ikke minst blant samene.”

Jeg er også kritisk til mesteparten av den modernisering staten har drevet i Nord-Norge i hele etterkrigstiden. Nord-Norge har vært et tabula rasa for planleggerne i Oslo. Tiltakene har slått feil i 50 år.

Litt på samme måte som mottagere av norsk bistand sier “ja” og “takk”, uten at giverne blir holdt til regnskap for selv de mest feilslåtte prosjekter, er Nord-Norge blitt fanget i en passiv mottagerpsykologi. Nord-Norge har et svakt og splittet regionalt demokrati. Landsdelen mangler en felles offentlighet og en slagplan overfor den pågående regionaliseringsreformen. Det trengs, for uten vil man bli overkjørt nok en gang.

At staten ofte har gjort vondt verre i Nord-Norge, betyr ikke at den aldri kan gjøre noe riktig. Hvis det ble skapt et Barentsuniversitet i Kirkenes ville det antagelig være det beste staten har gjort for Finnmark på 50 år. I min bok forklarer jeg hvorfor. Årsaken er ikke, som Tjelmeland skriver mot bedre vitende, at jeg ikke vet at det drives forskning på nordområdene i Nord-Norge.

Professor Tjelmeland tror mitt forslag kan “underminere vilkårene” for det allerede eksisterende Barentsinstituttet. Hvordan i alle dager skulle det gå for seg?

Tjelmeland og jeg har motstridende syn på mye som skjer i Nord-Norge. La oss debattere saken uten å karakterisere hverandre som “høyrepopulistiske”. Eller mosegrodd SV-er fra Vestlandet, for den saks skyld.

Morten A. Strøksnes

Journalist og forfatter