Hva skjer når vi elsker fordi vi kan og ikke må, spør Nora Mehsen.

I disse dager flytter kjæresten min og jeg sammen – en viktig milepæl i mange parrelasjoner i kulturen vi lever i. For de av oss som er av den blaute typen, er det ikke vanskelig å romantisere tårnene med pappesker, søppelsekker og oppvirvlede lodotter som jeg sitter midt iblant når jeg skriver disse ordene. Mindre «mitt» og «ditt». Mer «vårt».

Overgangsritualet jeg nå går igjennom har fått meg til å tenke mye på hva samliv, partnerskap og kjærlighet er og kan være. Parallelt med sammenvevingen av alle de fysiske tingene som det å flytte sammen med ens partner innebærer, følger også et møte mellom to menneskers historie, drømmer, bekymringer, behov og (u) vaner. Noen ganger innebærer dette møtet forhandlinger der partene må gi og ta, for så å komme frem til en slags enighet. Noen ganger, har jeg nylig erfart, innebærer «en slags enighet» etableringen av en gamingstasjon på soverommet.

De som kjenner meg vet at undringen over eksistensielle spørsmål – som hvordan jeg endte opp med et hjem som har en gamingstasjon – kan føre til utleverende Morgenbladet-kronikker à la Taylor Swift og et litt voldsomt innkjøp av selvhjelpsbøker. Og i den nyinnkjøpte litteraturen min er det særlig én samfunnsdiagnose som går igjen:

Tidsalderen vi lever i idealiserer både jakten på individuell frihet og jakten på kjærligheten. For å si det med Per Fugellis begrepsunivers, skal du være et ett-tall og samtidig erverve en flokk gjennom partneren din. Meningen med livet blir dermed å finne, dyrke og mestre deg sjæl – og tosomheten – parallelt. Og det er denne samtidigheten som flere mener skaper litt kvalm for mennesker av vår tid. For hva skjer med tosomheten når individualiseringen vinner stadig mer terreng?

Flere psykologer og samlivsterapeuter mener at det har skjedd store endringer de siste tiårene i den store flokken, samfunnet, som har ført til en omstrukturering av den lille flokken, paret. Likestillingens fremskritt, oppbyggingen av velferdsstaten og økonomisk vekst har vært blant faktorene som har bidratt til at samliv i mindre grad er styrt av fornuft og nødvendighet, og i større grad av kjærlighet og frie valg. Vi elsker altså fordi vi kan, ikke fordi vi må.

Senmodernitetsforskerne Beck og Beck-Gernsheim er blant dem som har gransket denne utviklingen. De hevder at vi står overfor en intimitetskrise, der oppløsningen av det som tradisjonelt har bundet mennesker sammen og skapt stabilitet, tillit og trygghet nå er under endring. Midlertidigheten og den emosjonelle mobiliteten som preger Tinder-tidsalderen har dog ikke svekket ønsket om å finne «den rette». Vi hungrer fortsatt, kanskje mer enn noensinne, etter å finne ly i en partner. Og det er her romantikken og pragmatismen smis sammen. «Den rette» kan nemlig vise seg å bli «den gale», som gjør at saumfaringen etter personen som er rettere blir neste prosjekt. Kjærligheten er blitt swipe-bar.

Sånn sett er jeg et barn av min tid. For jeg tror virkelig på evig kjærlighet og til døden skiller oss ad, selv om relasjons-CV-en min tilsier at ting som regel tar slutt. Erfaringen min med seriemonogami har imidlertid lært meg et par triks med årene. Fokuset på den statistiske sjansen for samlivsbrudd er ikke bare nedslående og en smule uromantisk. Det er også kontraproduktivt for arbeidet som må legges ned for å kunne elske og bli elsket i vår egen samtid. En av de største emosjonelle utfordringene vi står overfor i dag, er nemlig ikke å flytte sammen med hverandre, men inn i hverandre. Å våge å åpne seg opp og skape et hjem i hverandre – på tross av vissheten om at vi kan bli gjort hjemløse.

For mange av oss er dette ingen lett oppgave. Men om du bruker hjertet, hodet og har litt flaks, ender du kanskje opp med en gamingstasjon på soverommet. Og hvis ikke det er et bevis på ekte kjærlighet, så vet ikke jeg.