Hvem er en menneskerettighetsforkjemper?

I Morgenbladet 3. november drøfter Aage Borchgrevink bruken av ordet “menneskerettighetsforkjemper”. Ifølge ham er tsjetsjenske Marzet Imakajeva et eksempel på hvem som kan falle inn under definisjonen.

Etter at hennes sønn forsvant gikk hun rettens vei, helt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, i sin anklage mot russiske myndigheter. I denne kampen mistet hun mannen sin, og ble tvunget til å flykte fra hjemmet sitt. Hun fikk asyl i USA etter å ha fått nei fra flere forespurte europeiske land. Borchgrevinks begrunnelse er at hun i sitt forsøk på å stanse straffefriheten i Tsjetsjenia kjempet for rettferdighet generelt.

Å kalle et menneskerettighetsoffer – som kjemper for å oppnå rettferdighet for seg selv og for sin familie – for en menneskerettighetsforkjemper er en utvanning av dette begrepet og dermed det motsatte av det Borchgrevink argumenterer for.

Internasjonale menneskerettsdokumenter er ganske åpne i forhold til hvem som kan defineres som en "human rights defender". Mulla Krekar kan klage Norge inn for menneskerettighetsdomstolen og vinne, men er han da en menneskerettighetsforkjemper? Begrepet bør etter min mening forbeholdes personer som aktivt arbeider for andres rettigheter. Eksempelvis en serber som kjemper for kosovoalbanernes rettigheter eller omvendt. Eller som russeren Anna Politkovskaja som ofret livet i sin kamp for å dokumentere overgrep mot tsjetsjenere – selv om hun selv insisterte på at hun bare var en journalist som gjorde jobben sin. Hun ville passet godt inn blant dem som Svetlana Broz, barnebarnet til Jugoslavias tidligere leder Tito, kaller "Good People in Evil Times" i sin bok med samme tittel.

Historiske erfaringer viser at personer som i menneskerettighetenes navn kjemper for gruppen de tilhører selv kan bli undertrykkere når de får makt, eller bli tause når situasjonen endrer seg i forhold til hvem som er menneskerettighetsofre og overgripere. Vi bør derfor skille mellom menneskerettighetsforkjempere og politiske aktivister, dissidenter, separatister, nasjonalister og andre som er motivert ut fra lojalitetsforpliktelsen de føler overfor sine egne.

Det betyr ikke at personer som Rebiya Kadeer automatisk skal diskvalifiseres fra menneskerettighetsforkjemperbegrepet, men det er likevel riktigere, inntil videre, å kalle Kadeer for en forkjemper for uigurenes rettigheter i Kina.

Marzet Imakajevas modige kamp resulterte i at Russland ble dømt av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg 9. november 2006. Uansett hva som var hennes motivasjon, og hva vi velger å kalle henne, så har hun gjort en viktig innsats mot straffefriheten som fremdeles råder i Tsjetsjenia. Det er en skam at de forespurte europeiske landene nektet å gi henne innreisetillatelse. Som menneskerettighetsforkjemper Aage Borchgrevink sier, så er det viktig at europeiske stater støtter personer som Imakajeva. Å tilby dem beskyttelse er det minste man kan gjøre.

Sylo Taraku

Informasjonsleder i Norsk Organisasjon for Asylsøkere