Hvem er redd for kritikeren?

LITTERATURKRITIKK

Mye av oppmerksomheten som er gitt Renbergs utblåsning mot Ellefsen skyldes nok at vi er mange som trekkes mot lukten av skittentøy i det offentlige rom. Men om man løfter blikket noe kan Renbergs raseri handle om noe langt mer interessant enn personlige antipatier.

Da jeg var 18 år, nylig utskrevet fra offentlig skolegang, overvar jeg min første litteraturopplesning på Lillehammer. Forfatteren var Jan Kjærstad, og etter møtet fikk han spørsmål fra salen om forholdet til kritikk. Jeg husker ikke spørsmålet, men jeg husker han sa at han mente det var en nobel holdning fra en kritiker å nekte å anmelde bøker de i forkant av lesningen trodde de ikke kom til å like.

Uttalelsen har blitt hos meg de siste tretten årene, og blitt en fin knagg for spontane tankeessays for meg: i rushtrafikk på bussen, alene på fjelltur, i hjørnet på en fest. Jeg argumenterer mot meg selv mens jeg skifter posisjon. Min umiddelbare reaksjon på Kjærstads uttalelse var: Ja, selvfølgelig! Å innse sine egne begrensinger handler om respekt for litteraturen. Så gikk det ti minutter før jeg rynket brynene: Vent nå litt. Betyr det at man også bør unnlate å anmelde en bok man tror man kommer til å like?

Hvordan møter man en bok uten fordommer? Det finnes utvilsomt mange tilganger til litteraturen, men selv tror jeg aldri jeg har startet lesningen av en bok uten en formening om jeg kommer til å like eller mislike den. Ofte har jeg rett, noen ganger tar jeg feil. Jeg tror det er særlig sistnevnte opplevelser som utvider min horisont som leser og litterære smak.

På sin offisielle facebookside skriver Renberg: «Men, Bernhard, hvorfor anmelder du litteratur du har fordommer mot på forhånd? Dette er jo en litteratur du hater, så hvorfor må du skrive om den? Det er ideologi.» Forfatteren definerer aldri selv hva han mener med ideologi i denne sammenhengen, men det går igjen i Morgenbladet-teksten.

Slik jeg leser Renberg mener han med ideologi det å være forutinntatt og dedikert til et gitt kvalitetsbegrep som gjør en uegnet til å lese litteratur som beveger seg ut over gitte kriterier. En ideologisk leser er altså det motsatte av en kritisk tenker hos Renberg, fordi lesningen kun sammenstiller litteraturen med en gitt mal. Malen forblir uforandret.

Det som interesserer meg, og det som stadig er tema for mine indre monologer, er når ideologien slutter og mennesket begynner? Finnes det noe slikt som et menneske uten ideologi, eller kritikk uten menneske? «Når jeg ser en anmelder som setter sitt eget politiske, ideologiske eller smaksorienterte ståsted foran den litteraturen som skal anmeldes, så vet jeg vi ikke vil få lese en tekst om litteratur, men om dette mennesket. I alle tilfeller diskvalifiserer det hva kritikeren vil ha sagt om boken han eller hun liker, misliker eller stiller seg nøytral til.»

Gjør det virkelig det? Er det mulig for en kritiker å skrive kritikk som ikke på samme tid skriver frem kritikerens litterære smak og preferanser? Jeg forstår ikke hvordan en slik kritikk skal se ut. Det minner meg om en annen kjent innvending: Kritikeren skal ikke kritisere forfatteren for ikke å ha skrevet den boken de skulle ønsket seg.

Det høres både elegant og logisk ut. Men hva betyr det egentlig? Dersom en kritiker skal begrunne kritikken, og det synes jeg hun skal, vil det ved å beskrive hvordan litteraturen kommer til kort også alltid implisere hvordan teksten kunne vært bedre. Kan man da beskylde kritikeren for å ønske seg en annen tekst? For å stille seg selv foran litteraturen? For å realiteten skrive om seg selv, og ikke teksten de er gitt?

Tore Renbergs tekst er komponert rundt historien om en omvendt dannelsereise: Da han var ung, var han dannet og programforpliktet til et modernistisk kvalitetsbegrep. Gjennom modning forsto han imidlertid at dette ikke handlet om selvstendig, kritisk tenkning, men snarere var en reproduksjon av tillærte idealer. Nå har han kommet til en sokratisk innsikt, der han vet hvor mye han ikke vet, og anser kritiker Bernhard Ellefsen for å befinne seg i første stadiet av denne modningsprosessen. Han underskriver teksten «Med hilsen fra Bernhard Ellefsen den eldre», og legger således sin egen litterære modning som mal for Ellefsens liv. Det blir et ad hominem-angrep der det blir umulig for kritikeren å forsvare seg, fordi alt han sier allerede er diskvalifisert med bakgrunn i sin utsigelsesposisjon.

Ad hominem gir imidlertid ikke mye mening i en disiplin som er grunnleggende humanistisk. Kritikken er i seg selv et åndsverk. Vi mener det vi mener fordi vi er det mennesket vi er. Jeg blir aldri enig med meg selv om det er nobelt eller naivt å ikke anmelde litteratur man mistenker man ikke vil like. Hvilke konsekvenser vil dette i så fall ha for utviklingen av kritiske stemmer? Hvordan skal vi da få utfordret vårt ståsted?

Litteraturkritikken skal bør aldri misbrukes som en personlig vendetta, da handler det heller ikke om litteratur. Men litteraturkritikken vil alltid være personlig, da lesningen er grunnleggende ensom og menneskelig i sitt vesen. Dette er både kritikkens styrke og svakhet, fordi den aldri kan gi endelige smaksdommer, og siker at vi i den samme litterære samtid kan lese både hyllest og slakt av Tore Renbergs siste roman.

Heidi Bøhagen
Skribent og programansvarlig ved Litteraturhuset i Bergen