Hvilken virkelighet lever du i, Hadia Tajik?

Offentlige og private helse- og omsorgstjenester ble debattert på Dagsnytt atten onsdag 15. august. Poenget med dette innlegget er ikke å ta stilling til offentlige versus private tjenester, men å korrigere Hadia Tadjiks idylliserte oppfatning av offentlige tjenester.

Jeg er selv ansatt i offentlig helsevern og foretakstillitsvalgt for min fagforening. I kraft av dette mener jeg meg kvalifisert til å si noe om hvordan arbeidsforholdene i helseforetakene faktisk er.

Ifølge Tadjik er private tjenester preget av profittenkning som medfører dårlige arbeidsforhold for de ansatte. Slik er det angivelig ikke i det offentlige.

Faktum er at vi i det siste har vært utsatt for new public management og nå også innsatsstyrt finansiering. Faglig kvalitet har veket plassen for telling og måling. Kvalitetsindikatorer er kvantitative, ikke kvalitative; en intetsigende epikrise skrevet innen syvdagersfristen er bedre enn en som faktisk sier noe om behandlingen dersom denne tar for lang tid å skrive. Antall konsultasjoner er viktigere enn om de er nyttige for pasienten. Dette er til stor belastning for dedikerte helsearbeidere som ønsker å hjelpe pasientene, men bare får høre at de må løpe fortere og bidra til inntjening.

Sykefraværet blant ansatte er nå bekymringsverdig høyt, samtidig som det kuttes i vikarbruk for å spare penger. Kurs utover det som inngår i spesialiseringsløpene er det ikke penger til. Slitasje på ansatte er i flere avdelinger på høyeste nivå på risikokartet. Faktisk mister vi stadig dyktige fagfolk til private tilbydere – nettopp på grunn av arbeidsforholdene.

Det er provoserende, men enda mer bekymringsfullt at en tidligere statsråd som uttaler seg om dette er så dårlig informert.

Gunhild Kulbotten