Hviterussland velger sin fremtid

I dag avholder Hviterussland presidentvalg. Et valg som ser ut til å kunne bety mer for Hviterusslands fremtid enn de fleste valgene har gjort i landet siden Aleksandr Lukasjenko grep makten i 1994. Det som skjer i de store byene i landet nå, kan gi håp om en annen og bedre fremtid for hviterusserne. Flere hundre tusen har gitt uttrykk for at de ønsker politisk endring og en fremtid uten president Lukasjenko. Den 30. juli samlet rundt 63 000 mennesker seg i hovedstaden Minsk for å demonstrere for endring.

Hviterusslands diktator Aleksandr Lukasjenko har sittet ved makten nesten helt siden jernteppets fall, og er dermed en arv fra sovjettiden. Det kommende presidentvalget skal etter regimets plan sikre Lukasjenko presidentstolen også for den neste presidentperioden.

Hvorfor avholder Lukasjenko-regimet valg hvis de likevel ikke bryr seg om resultatet, spør kanskje mange seg. Svaret ligger i at også autoritære regimer er avhengig av å avholde valg for å få et mandat fra landets borgere, ironisk nok. Den formelle prosedyren gjennomføres nøye og strengt av myndighetene selv, slik at ingen illojal eller reell opposisjonskandidat vil kunne true regimet. Alle institusjoner, inkludert massemediene, kontrolleres av staten og anvendes for å sikre regimets kandidat en overveldende seier. Den politiske opposisjonen vil bruke valgperioden til å fremme sine politiske krav og få økt politisk synlighet, men vil mangle de fleste muligheter til å oppnå bred støtte. Represalier mot, og forfølgelse av, opposisjonskandidater og kritiske røster er regelen snarere enn unntaket. På selve valgdagen vil utbredt valgfusk sørge for at regimets kandidat får et overveldende flertall av stemmene. Frem til i år har Lukasjenko ved alle tidligere valg kontrollert dette spillet og selv bestemt reglene. Men der alt har gått etter regimets plan ved tidligere valg, har mye vært annerledes i år.

Minst fem faktorer gjør valget mer usikkert for regimet i år:

For det første, den yngre generasjonen som ble født og har vokst opp under Lukasjenkos diktatur, har ikke bare nådd stemmeberettiget alder – de er også modnet politisk. Regimets ideologi og struktur er bygget på den kommunistiske Sovjet-arven, som dagens unge ikke har noe forhold til. Også den såkalte sovjetiske generasjonen er lei av å se samme person ved makten år ut og år inn. Blant folket kalles presidenten «Sasja Tre Prosent». Men selv om den reelle støtten han får er så høy som tretti prosent, kommer den fra den eldste generasjonen og landets mange statsansatte.

For det andre, Hviterussland ligger i hjertet av Europa og folket har lenge hatt muligheten til å holde seg oppdatert på samfunnsutviklingen i resten av Europa gjennom reiser, sosiale medier og tilgang til internett. Styresystemet er utdatert og står i veien for moderne samfunnsutvikling, og skaper problemer i møte med reelle samfunnsmessige risikoer, som for eksempel den pågående koronapandemien. Samfunnet er med andre ord modent for reformer som dagens regime ikke kan gi uten å reformere seg selv.

For det tredje, bildene av tre unge kvinner – alle tre gift med fengslede presidentkandidater fra opposisjonen, har skapt en bølge av støtte til opposisjonen. Evig tradisjonalist og gjennomkonservativ som han er, hadde Lukasjenko aldri forestilt seg at kvinner kunne spille noen betydelig rolle i landets politiske liv. Det var nok derfor han tillot at Svetlana Tikhanovskaja, en av de tre ovennevnte kvinnene, registrerte seg som presidentkandidat etter at regimet arresterte hennes mann. Lukasjenko og regimet ble tatt på sengen av den brede støtten Tikhanovskaja har fått – folk har demonstrert i gatene i månedsvis, hver dag og hver uke.

Den fjerde faktoren består i Svetlana Tikhanovskajas strategi. Heller enn å kjøre valgkamp for å vinne presidentstolen, har hennes budskap handlet om systemisk endring. Hun har fremmet tre krav: 1) løslatelse av alle politiske fanger – myndighetene fengsler stadig flere aktivister, journalister, bloggere og ungdommer med politisk engasjement, 2) en folkeavstemning om en eventuell grunnlovsendring, som vil medføre at presidentperiodene blir avkortet og regulert (slik grunnloven i Hviterussland så ut før den ble endret i 1994), og 3) at årets presidentvalg skal avholdes på nytt, på et senere tidspunkt, med alt lagt til rette for et fritt og rettferdig valg for alle kandidater.

Sist, men ikke minst er befolkningen lut lei av økonomisk usikkerhet og en stagnasjon som har pågått i årevis uten tegn til bedring. Lønningene er lave og har ikke økt på mange år, mens nye arbeidsplasser i praksis ikke skapes. Mange hviterussere må forlate hjemlandet for å søke arbeid.

Aleksandr Lukasjenko ser disse tegnene og er naturligvis nervøs. Derfor har han brukt tid på å besøke militære baser og sjekke det tekniske utstyret – tunge (pansrede) biler og vannkanoner er effektive midler når gatene fylles opp av demonstranter. Opposisjonen forventer at myndighetene vil gjennomføre provokasjoner i de nærmeste dagene.

På grunn av den globale viruspandemien er det ikke i år mulig for internasjonale valgobservatører å reise til landet for å observere valget. Dermed er det desto viktigere å følge utviklingen fra Norge. For at utviklingen skal gå rett vei, er det viktig at vi gir vår støtte til sivilsamfunn og demokratibevegelsen i Hviterussland. Det har aldri vært viktigere.