I Side om side kom nylig et dilemma ved mangfoldsbegrepet tydelig frem

Mangfold er inn i tiden. Mange institusjoner og bedrifter i dag skilter med mangfold som et mål og som en kjerneverdi for virksomheten. Alle er for mangfold. Men hva er det man da er for? Handler det først og fremst om antall og synlig representasjon eller har det også å gjøre med faglige perspektiver?

I løpet av de siste fem årene har ordet «mangfold» langt på vei erstattet begrepene «multikulturell» og «flerkulturell» i politiske styringsdokumenter i utdanningsfeltet. En parallell forskyvning ser vi når det gjelder likestillingsarbeid i Akademia. I 2004 ble Komite for integreringstiltak – kvinner i forskning opprettet. I 2008 endret den navn til Komite for kjønnsbalanse i forskning, noe som innebar en forskyvning fra kvinner til kjønnsbalanse. I 2014 fikk komiteen imidlertid nytt navn igjen, nemlig Komite for kjønnsbalanse og mangfold i forskning.

Når mangfold på denne måten kommer inn og fortrenger eller utfordrer begreper som «flerkulturell» og «kjønnsbalanse», foregår det en forskyvning. Det kan innebære at grupper som tidligere har hatt et primærfokus, som kvinner og minoritetsspråklige, får et mindre eksklusivt fokus, samtidig som andre grupper får økt oppmerksomhet. Slike forskyvninger kan naturlig nok skape friksjon. Noen vil for eksempel argumentere for at det blir mindre fokus på kvinner som gruppe når andre grupper skal prioriteres. Andre vil peke på at det kan oppstå en konkurransesituasjon mellom ulike minoritetsgrupper: Hvem skal synliggjøres, hvem skal løftes fram og hvem skal prioriteres? På bekostning av hvem? Skal man for eksempel prioritere en søker med innvandrerbakgrunn framfor en søker med en funksjonsnedsettelse? Representanter for minoritetsgrupper vil dessuten kunne si at de ikke ønske å inngå som del av en større «mangfoldssatsning», men vil snarere anerkjennes som en avgrenset minoritet med egne kjennetegn, behov og krav.

I NRK-serien Side om side kom nylig noen av dilemmaene knyttet til mangfoldsbegrepet tydelig til uttrykk: Den lokale skolen ville markere sin mangfoldsprofil og ønsket derfor at en elev som ble omtalt som halvt spansk, skulle få danse i fremste rekke under en danseforestilling. Hun ble imidlertid utkonkurrert av en elev med foreldre med afrikansk opphav, fordi denne eleven enda bedre ville synliggjøre – bokstavelig talt – skolens mangfoldsprofil, ifølge rektor. Mangfold er med andre ord ikke bare trendy men også forbundet med spenninger.

For det første kan det sies å være et spenningsforhold mellom representasjon/antall og faglige perspektiver. Dersom mangfold først og fremst forstås som et spørsmål om representasjon, vil det fort bli en øvelse i telling av ulike typer mennesker, som kvinner, menn, hvite, ikke-hvite, cis-folk, transfolk, personer med samisk bakgrunn eller ikke, folk med funksjonsnedsettelser eller ikke, og så videre. Men en ensidig prioritering av antall kan skape problemer. Er det for eksempel nødvendigvis bedre for kunnskapsutviklingen på kjønns- og likestillingsfeltet å ansette kvinner, fordi de er kvinner, selv om de ikke har kompetanse eller interesse for kjønnsperspektiver, framfor å ansette en mannlig forsker med høy kjønnsforskningskompetanse? Og er det gitt at det er riktig å rekruttere flere menn til helse- og omsorgssektoren fordi de er menn? Har de nødvendigvis noen særegne erfaringer eller kvalifikasjoner i kraft av å være menn? Tilsvarende kan vi spørre når det gjelder rekruttering av synlige minoriteter på ulike områder: Er det for eksempel gitt at lærere med innvandrerbakgrunn representerer noe annet enn lærere som ikke har innvandrerbakgrunn, og i så fall hva? Poenget mitt er selvsagt ikke å si at antall, balanse og synliggjøring av minoriteter ikke også er viktig. Det er imidlertid noen åpenbare utfordringer forbundet med hvilke betydninger som knyttes til representasjon og antall.

Et annet og beslektet spenningsforhold er knyttet til forholdet mellom erfaringer man har eller tilskrives som representant for en gruppe, versus tilegnet faglig kompetanse. Er det sånn at man automatisk har kompetanse i kraft av å ha gitte, antatte erfaringer fordi man tilhører en gruppe? Det å selv ha en type minoritets erfaringer knyttet til minoritetsposisjoner, kan gi gode forutsetninger for å gjenkjenne og identifisere andre typer minoritetserfaringer. Jeg tror imidlertid ikke det er noen automatikk i dette, og jeg tror det krever aktiv refleksjon omkring egne erfaringer og perspektiver.

Etter mitt syn er det grunnleggende problematisk å forutsette at det å tilhøre en minoritet automatisk gir en gitt type kompetanse. For det første vil dette ofte føre til at folk med en type minoritetsbakgrunn eller gruppetilhørighet også forventes å være minoritetsrepresentanter. Dette kan imidlertid føre til umulige diskusjoner om hvem som er gode eller riktige representanter. En slik tenkemåte kan dessuten bidra til å reprodusere stereotype oppfatninger om representanter for ulike grupper. En helt annen side ved dette er mange ulike mennesker har erfaringer mer utenforskap og marginalisering. Her ligger det med andre ord et stort potensial for refleksjon og anerkjennelse på tvers av etablerte grensedragninger.

For det andre undergraver tanken om at gitte erfaringer automatisk gir kompetanse, og er en forutsetning for kompetanse, det potensialet som ligger i økt kunnskap, refleksjon og faglig utvikling. Ved OsloMet jobber vi for tiden med å utvikle et nytt masterprogram kalt Master i mangfoldskompetanse, som ønsker å tilby nettopp kunnskap og faglig mangfoldskompetanse som alle kan utvikle. Tanken er at mangfoldsbegrepet ikke må bli et kose-ord som tilslører konflikter og maktforhold, men at dette begrepet snarere kan ses som en invitasjon til å undersøke hvordan ulike faktorer, som for eksempel etnisitet, funksjonalitet, kjønn og sosial klasse, spiller sammen og får betydning i menneskers liv. Her er ulike typer minoritetserfaringer en selvsagt ressurs, ved siden av økt bevisstgjøring omkring maktforhold og majoritetsprivileger. Mangfoldsbegrepet må bidra til å åpne for ny kunnskap om komplekse sammenhenger, heller enn å sementere stereotype forestillinger om grupper og forskjeller.