Ibsens moderne utfordring

I år er det 100 år siden Henrik Ibsen døde. Den store avstanden til forfatterskapet gjør det nærliggende å spørre om noe så gammelt kan være aktuelt. Hva er i tilfelle mest moderne? Moderniteten ligger i at Henrik Ibsen virkeliggjorde absolutt ytringsfrihet i mange av sine drama. Ser man hans dramatikk under ett vitner kronologien om et stadig høyere antall skuespill hvor han var svært frittalende om tabubelagte tema i datidens europeisk-borgerlige kultur. Alt hemmelig ble blottstilt for et publikum som var svært uvant og umodent i møte med radikal åpenhet.

Ibsens frittalende dramatikk ble møtt med voldsom interesse. Mellom 1899 og 1911 eksploderte interessen i Tyskland. I løpet av disse 13 årene oppføres det totalt 7694 oppsetninger av Ibsens stykker på teaterscener i Tyskland. Det blir i gjennomsnitt 592 oppsetninger per år. Tyskerne banet veien for Ibsen til Europa.

Henrik Ibsens modernitet består ikke først og fremst i de subtile psykologiske innsikter, sympatien med individualisten, de sterke kvinnene og den selvrefleksive kunstneren eller i bruddet med kristendommen og den romantiske arven. Hans modernitet er ikke primært å finne i ett enkelt av disse tema. Den er en forutsetning for dem alle. Ibsens modernitet er det radikalt frittalende. Noe han utdypet med pinlig konsekvens. I samtidsdrama etter samtidsdrama ytret han seg fritt om private ting publikum aldri snakket offentlig om. Han visket dermed ut grensene mellom det private og det offentlige. Med dagens samfunnsvitenskap kan man si at han offentliggjorde det intime – og han intimiserte det offentlige.

Ibsen blottet det borgerlige samfunnets private liv. Han gjorde det dramatiske hverdagslivet offentlig tilgjengelig for enhver, på utallige teaterscener i Europa. Fanatiske og farlige fedre ofret sine nærmeste, prester viste glede over å ha oppgitt sin kristne tro og banksjefer med ansvar for økonomisk kriminalitet entret frimodig teaterscenene. Selvbedragere, svikere, skilte og sinnssyke fulgte med på kjøpet. Kvinner som ikke ville ha barn, hustruer som ikke kunne få barn og sterke og unge kvinner som ville ha mye sex dukket uhindret opp på de samme scener. Som om ikke alt dette var nok munnet dette “inferno” ut i det ene selvmordet etter det andre.

Ibsen intimiserte offentligheten. Teaterscener som før hadde vært opphøyde rom for det sanne, rene og skjønne, ble med ett åsted for de mest skitne intimiteter fra hverdagslivet. Og folk gikk, som i Tyskland, mann av huse for å se det nye, moderne teateret. Grensene for hva som er akseptabelt å vise i et teater ble flyttet langt på kort tid. Ibsen var en sentral arkitekt bak dannelsen av den borgerlige offentlighet Jürgen Habermas har vist oss betydningen av. Der man, ikke minst i teateret, ytrer seg åpent og kritisk om det meste.

De aller fleste av disse en gang så kontroversielle tema har riktignok langsomt blitt til trivialiteter. Det har Ingunn Økland vært inne på i Aftenposten 23. mai i forbindelse med en omtale av 100-årsjubileet. Et hovedpoeng hos henne er at de aller fleste av Ibsens tema er utdaterte eller noe vi har overtatt. Det er noe i det: Sekulariseringen har gått sin gang. Utfordringen for stadig flere er ikke lenger å være kristen eller ikke, men å romme det flerkulturelle eller ikke. Etter kvinnefrigjøringen på 1970-tallet er det en selvfølge at ikke bare menn, men også kvinner er glade i sex. Økonomisk kriminalitet står stadig høyere på den offentlige dagsorden. Vi er blitt fortrolige med slike forhold som en gang var rystende.

Men til forskjell fra Økland som leter etter gjenværende utfordringer hos Ibsen i enkelttema – som “å løse kvinnerollen fra morsrollen” – tror ikke jeg vi verken nå eller på sikt finner nevneverdige utfordringer i de enkelte tema. Jo lengre tid som går, jo mindre utfordrende er de, også denne kvinnerollen. Det skal bare mer nytenkning og praksis til i noen tiår til, så er også de siste kontroversielle enkelttema hos Ibsen av denne typen noe trivielt.

Utfordringen fra Ibsen må derimot tolkes i flukt med hvordan folk opplevde ham den gangen – som inkarnasjonen på absolutt ytringsfrihet. En historisk lesning av "Ibsen" vil fange inn at han nærmest uten opphør bygget ut sitt litterære univers i en og samme retning. Forfatteren utforsket det samme grunntema, men i stadig ny forkledning. Henrik Ibsen insisterte på betydningen av å være frittalende om alt det folk ikke ville snakke om, det de opplevde som altfor smertefullt og ubehagelig. Deri ligger den viktigste etiske utfordringen til vår tid, og til alle tider, ikke i det enkelte tema som eventuelt fortsatt er tabubelagt. Ibsen utfordrer vår tid til en hensynsløs og konsekvent åpenhet om de ubehageligste utfordringer vi står overfor.

Dramatikerens frittalende stil gjør ham både til en åndsfrende av Sigmund Freud og til en annen enn ham. Freud oppdaget betydningen av en tilsvarende radikal åpenhet, men i en lukket samtale – psykoanalysen. Riktignok var Freud primært opptatt av å utvikle en vitenskap om psykoanalysen, men som den empiriker han var verifiserte han teorien i praksis i samtalene med sine pasienter som lå på divanen.

Teorien ble testet ut i “the talking cure”, som Freud kalte den analytiske samtalepraksis. Uttrykket hentet han fra en av sine mest kjente pasienter, sosialreformatoren og lederen for den jødiske feministbevegelsen i Tyskland, jødinnen Bertha von Pappenheim. Den typen samtale Freud hadde med henne og andre pasienter har det til felles med Ibsens absolutte ytringsfrihet at idealet er å være helt åpen om alt. Ikke minst det pasientene vegret seg mest for å si, skulle de likevel fortelle detaljert om, så ærlig som mulig. Det hele skulle imidlertid bare sies åpent til én annen, psykoanalytikeren. Freud fikk støtte for sin teori gjennom mange års erfaringer med denne moderne samtalepraksis. Han så at hvis pasientene gjentok slike “skippertak” hyppig nok og lenge nok, leget og modnet det dem. Lidelsene avtok radikalt.

En stor forskjell mellom Ibsen og Freud er følgelig at mens friheten til å si alt sender sannhetene rett ut i det offentlige rom i Ibsens tilfelle forblir samtalen hos Freud beskyttet mot innsyn. Den radikale åpenheten skal kun finnes i det analytiske rommet. Taushetsplikten er der av hensyn til den sårbare som åpner seg – og til de sårbare menneskene han forteller om.

Ibsen får støtte av Freud i å idealisere den radikale åpenheten. Den utfordringen er de felles om å stille overfor oss. Men de skiller lag i spørsmålet om hvilket rom vi bør være åpne i. Det offentlige, sier Ibsen. Det private, sier Freud.

Oppfordringer til radikal frittalenhet i det offentlige skygger vi gjerne unna ved å gjemme oss bak den terapeutiske arven fra Freud. Vi later som om vi er terapeuter som er forpliktet til å være tause og hensynsfulle overfor de groveste normbrudd, selv om de har betydelig offentlig interesse. Det ufarliggjør Ibsen. Skal vi ta det utfordrende hos Ibsen på alvor, må vi frigjøre oss fra tradisjoner som vil fortie det som bør ut i det offentlige.

Det er mye vi fortier. Tenk på korrupte toppledere og medarbeidere, hvitvasking, hevnlysten overfor dem som varsler, hatet hos hverdagsrasistene og volden i de flerkulturelle rom. Også i vår tid opplever folk det som en betydelig provokasjon når noen endelig er frittalende om ting de mener man ikke bør si et pip om. Ikke bare på Ibsens.