Ikke la oss splitte av Rice!

Curt Rice kastet brannfakkelen om at norsk som vitenskapelig publiseringsspråk burde bannlyses, i Morgenbladet 31. mars. Musikkprofessor Erling Guldbrandsen tok utfordringen. Han skrev et flammende innlegg til forsvar for norskspråklig publisering innen humaniora og samfunnsfag, men gikk rett i fella til Curt Rice. For det Rice har satt i gang, er en debatt som splitter forskere. Guldbrandsen følger opp, ved å kontrastere språkrikdommen i sitt eget fag, med naturvitenskapelig publisering som «'belønnes' med tre 'poeng' i de rette tidsskriftene (uansett om man bruker det samme sjablongpregede oppsettet og språket hver gang)». Guldbrandsen snakker nærmest litt hånlig om naturvitenskapelig publisering, som noe som er mindreverdig fordi det er språkfattig og instrumentelt.

Problemet er ikke at jeg publiserer på engelsk, og Guldbrandsen på norsk, men at vi snakker forbi hverandre. For fagene i humaniora er språket en viktig del av selve forskningen. Innen medisin og naturvitenskap er språket i større grad et redskap for å rapportere forskningsresultater. Dette ser vi tydeligvis ikke, fordi vi ikke snakker med hverandre. Og med «vi» mener jeg jo ikke jeg og Gulbrandsen, men «vi forskere».

Innenfor mitt felt (nevrovitenskap) er det å få på trykk en tresiders rapport, med mange medforfattere og i et «sjablongpreget» språk, noe av det ypperste man kan oppnå. Ikke først og fremst fordi det gir publiseringspoeng, men fordi det gjenspeiler at forskningsresultatene har stor betydning innenfor feltet. Funnene vil bli sett av mange forskere internasjonalt, og det vil øke sjansene for at de vil inngå i den kunnskapsutvekslingen som bidrar til ny innsikt.

Rapportene uttrykker funnene fra prosjekter med stor grad av tverrfaglighet og forutgående arbeidsinnsats, ikke selve skrivearbeidet. Antall lesere er for så vidt mindre relevant enn at man når akkurat de leserne som kan bruke forskningsfunnene videre i sin egen forskning. For meg ville det vært uetisk å publisere hovedfunnene fra forskningen min kun på norsk. Det er lett å forstå, når man ser det i konteksten av medisinsk forskning. Resultatene skal potensielt kunne komme forskere og behandlere på andre kontinenter til gode. Det er ingen vits i å sitte i hver vår andedam og gjøre den samme forskningen hver for oss.

Men jeg skjønner at ikke all forskning skal publiseres på denne måten. Jeg er helt enig med Gulbrandsen og andre fra humaniora, jus og samfunnsfag: Mye av forskningen må publiseres på norsk. Denne debatten er fordummende, med mindre den bidrar til at vi kan forstå hverandres forskningstradisjoner bedre. Så hør her: Vi er faktisk forskere, vi er opplært til å kunne ha flere tanker i hodet samtidig (selv om noen tar plass på 50 sider, og andre bare på 3). Vi trenger virkelig ikke la oss splitte av Curt Rices naturvitenskapssentriske utspill! Det er nesten flaut å innrømme det, men vi trenger å snakke mer sammen på tvers av faggrensene. Det er det dette egentlig handler om.

Ylva Østby er postdoktor ved Psykologisk Institutt, UiO.

Ylva Berger

Nevropsykolog og forfatter, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo