Internett og folkevett

Internett har fått en frihetsstatus som bryter med en rekke av de regler som vårt demokrati har fastsatt. Thorbjørn Jagland skriver i Aftenposten 17. januar om et nytt internasjonalt regelverk for internett. Men reguleringer av internett kan også skje på nasjonalt nivå. Det er både teknisk og juridisk mulig.

For å begynne med opphavsrett: Mange kunstverk kan nå omsettes og deles ulovlig av personer og organisasjoner uten rettigheter til verkene de formidler. Kunstnere har tapt store penger. Mange har måttet gjøre yrket sitt til en hobby. Piratnettsteder kan tjene store penger, uten at kunstnerne får et øre.

Fra 2013 fikk kunstnere bedre vern mot opphavsrettsbrudd på internett. Litt bedre vern. Stortinget har vedtatt at kunstnere kan kartlegge hvem som bryter opphavsrett på internett, uten konsesjon. Men hvis kunstnere finner opphavsrettsbrudd på internett, må de først gå til domstolene, for å få vite hvem som står bak bruddene. Og når de vet hvem som står bak bruddene, kan nettstedet ikke stenges med tvang, uten en ny beslutning fra en domstol. Rettferdighetens kvern maler langsomt – imens kan opphavsrettsbruddene pågå uforstyrret.

I Norge har vi over hundre års tradisjon for at pengespill tilbys som statlig styrt virksomhet til inntekt for ideelle formål. Internett har endret på dette. Spillene som skaper mest problemer tilbys nå fra Malta, av selskaper med profitt som eneste mål. I 2013 handlet de fleste telefonsamtalene til Hjelpelinjen for spilleavhengige om utenlandske pengespill på internett. Det er grunn til å frykte at flere titusentalls nordmenn hvert år mister kontroll over sin egen og familiens økonomi på grunn av slike pengespill. I tillegg taper norske ideelle organisasjoner flere hundre millioner kroner hvert år.

Norge kan forby pengespill fra utenlandske nettsteder og blokkere de utenlandske nettstedene som selger pengespill til spillere i Norge. Dette vil gjøre det vanskeligere å delta i utenlandske pengespill, og gjøre det lettere å hindre fjernsynsreklame for dem.

Til nå har norske politikere ikke turt å bruke de juridiske og tekniske midlene som finnes for å hindre pengespill fra utlandet. Frykten for kritikk mot reguleringer og forbud på internett er stor. Kanskje tiden er moden for å vurdere om borgerne bør vernes mot pengespillproblemer også på internett.

Internett gjør det også lett å dele informasjon med hele verden i løpet av sekunder. Men gjør dette at vi bør dele mer informasjon? Gjør internett at det vi før syntes burde være hemmelig, nå bør være offentlig?

Hvorfor er det slik at Chelsea (tidl. Bradley) Manning, Edward Snowden og Julian Assange ofte fremstilles som helter i mediene, når de offentliggjør hemmelig informasjon? Ville spionen Arne Treholt vært en helt, hvis han hadde oversendt sine hemmelige dokumenter via internett? Eller hvis han hadde levert dem til en avis? Er det den sikreste måten å skape fred på å dele all informasjon på internett?

Nei. Mennesker og land tar best vare på sine borgeres interesser ved å holde noe informasjon tilbake, for strategisk å kunne vurdere hva som vil gi nasjonen og folket de beste, langsiktige løsningene.

Terrorkrigen har gitt utvidet adgang til å kartlegge og bekjempe samfunnsskadelig virksomhet. Telefonsamtaler og stedstjenester på mobilen lagrer informasjon om hvor vi har vært. Internett forteller mange hvor vi er til en hver tid. Både offentlige og private aktører analyserer dataene og lager profiler på hver av oss.

Som forbrukere tenker vi ikke over hvem som sitter på informasjonen. Men diskusjonen om hvordan vi bør løse slike utfordringer uteblir, fordi vi frykter å bli stemplet som reaksjonære og teknologifiendtlige hvis vi foreslår mindre fri flyt. Vil man regulere internett blir man sett på som totalitær. Derfor må vi kanskje starte med å spørre oss om vi vet nok når vi kjøper, laster ned og surfer på app-bølgen? Om vi trenger mer kunnskap om dette? Og vi kan spørre om vi trenger litt strengere regler.

Da bilen kom, fungerte ikke lenger trafikkreglene. De var laget for fotgjengere, syklister og hester. Tallet på døde i trafikken eksploderte da antallet biler steg. I 1970 døde over 500 mennesker i trafikken i Norge. Tross langt flere biler var tallet døde redusert til 188 i 2013, ved strengere krav til sikkerhet på veien og i bilen. Frihet bak rattet er ikke lenger en menneskerett.

Vår regjering kaller seg iblant liberalkonservativ. Kanskje for å bevare det beste, og la frihet skape fornyelse og fremskritt. Fornye og bevare krever mot til å sette trender og fordommer til side, og bygge beslutninger på langsiktighet og faktisk kunnskap.

Eivind Tesaker
Avdelingsdirektør, Kulturdepartementet