Jeg er kvinne, hør mitt OM

YOGA Takk til Lina Engelsrud for hennes innlegg som løfter yoga som et fullgodt komplement til det å gå i demonstrasjonstog.

Å puste eller utføre ørten repetisjoner av solhilsen A og B løser kanskje ingen strukturelle verdensproblemer. Men en motsetning er det heller ikke – ta det fra en som selv har praktisert yoga tilnærmet hver morgen i flere år. Jeg kan bekrefte at det er fullt mulig å gå i 8. mars-tog den ene dagen og bli forelest om pusteteknikker av en yogi den neste.

Nå håper jeg jo at de fleste som leste mitt innlegg i «Feminist, ja visst»-spalten i Klassekampen 4. februar kunne lese det som en drøfting av hvordan kvinnelig og mannlig sinne anses på ulike vis. For de privilegerte kan ferie, spa og meditasjon være tilstrekkelige botemidler mot verdens problemer, men det gjør jo ikke noen av delene til onder i seg selv. Hvem har vel ikke godt av det? Intensjonen var i alle fall aldri å polemisere mot kvinner som leser indisk filosofi. Eller mot folk som har vondt i kroppen.

Litt selvransaking er likevel på sin plass. For det er utrolig lett å gjøre narr av yoga! Det slår meg at jeg nesten aldri snakker eller skriver om yoga som noe jeg personlig driver med. Muligens avslører det en internalisert nedvurdering av typisk «kvinnelige» aktiviteter? Jeg minnes en episode av HBO-serien Girls, der hovedpersonen Hannah får i oppdrag å skrive en reportasje om surfing. Et fenomen som «hvite kvinner er i ferd med å ødelegge, som med yoga», ifølge redaktøren hennes. Gjennom den fiktive redaktøren kommenterer serien privilegier, men også en innarbeidet misogyni som later til å være utbredt.

Yoga står selvsagt ikke i motsetning til det visjonære. Personlig håper jeg i alle fall mediterende kvinner og menn (alle som spiser Ibux også!) blir å finne i årets 8. mars-tog. Selv er jeg klar.

Hanne Linn Skogvang

Redaktør for Fett