Jeg er rimelig sikker på at stillingen etter de siste dagers «drama» er 3–0 til Frp til pause, skriver Per Sandberg.

I min forrige kommentar konkluderte jeg med at KrF mest sannsynlig blir å finne i opposisjon også etter regjeringsforhandlingene. Jeg har ikke endret den oppfatningen, KrF har jo bidratt betydelig til å styrke et slik resultat. Jeg skal ikke bruke de store ord på det politiske teatret KrF har satt opp de siste dagene. Men hadde dette vært «Skal vi danse», ville vel KrF knapt fått poeng eller stemmer. KrF har med kraft og tyngde vist hvordan man ikke bygger tillit til velgerne. At KrF i tolvte time valgte bort mistillit mot den regjeringen de vurderer å delta i, tror jeg dessverre ikke påvirker Frp positivt. Det at man i hele tatt, seriøst vurderte dette, er i seg selv en sterk nok provokasjon. Hadde KrF støttet mistillit, ville jo ikke Solberg-regjeringen vært et alternativ. Og hva ville KrF da valgt? Jeg tror de aller fleste vet svaret, og det ville som Siv Jensen har uttalt vært et brutalt tillitsbrudd. Men, nok om det. Hvordan vil dette påvirke regjeringsforhandlingen?

Jeg er rimelig sikker på at stillingen etter de siste dagers «drama» er 3–0 til Frp til pause.

KrF har påført seg selv flere selvmål, men Frp vil komme ut til andre omgang med en fandenivoldsk offensiv. Situasjonen er nå endret fra at Frp skulle forsvare stillingen (primærpolitikk og vedtatt politikk), slik jeg antydet i min tidligere kommentar, til å kreve flere politiske seire. Og Siv Jensen og Frps forhandlingsdelegasjonen har nå klare meldinger, fra Stortingsgruppen, fylkesledere og rørsla: Nok er nok.

Et paradoks: KrFs uredelige spill og nedrakking på Frp, Frps folkevalgte og tillitsvalgte kan resultere i større gjennomslag for Frp. Kun spekulasjoner og konspirasjoner, men er dette en strategi fra den tapende part i KrF, for å unngå Regjeringsdeltakelse sammen med Frp, og for å unngå at Grøvans gule alternativ skal vinne frem? Jeg bare spør.

Uansett, mens KrF rives i alle retninger, samles Frp i en sterk og nødvendig offensiv. Det finnes tre personer som kan finne balansen, bygge opp tilliten og skape entusiasme for at Frp og KrF kan sitte i samme regjering, det er Erna, Siv og Trine. Men denne gangen må de overgå seg selv. Frp vil ha politiske seire, KrF vil kun få deltagelse i regjering. Holder det?