Jeg trenger ikke å bli flinkere til å si nei, jeg trenger at menn fatter at min kropp er min, skriver Nora Mehsen.

Metoo-bevegelsen har felt mange menn som for lengst skulle stått i knefall. Samtidig har den brakt med seg en rekke diskusjoner om hva som egentlig er forskjellen på en klein date og et overgrep. Et spørsmål som er blitt reist av flere i kjølvannet av kampanjen, er hvordan én og samme erfaring kan oppleves som gøy og samtykkende for den ene parten, ofte mannen, og som et mareritt og en krenkelse for den andre, ofte kvinnen.

Hva er det som gjør denne kollisjonen mellom to virkeligheter mulig? Og hva sier denne dissonansen om oss, som enkeltmennesker og som samfunn?

«Det må være rom for lek og flørt og spill og å gjøre feil», har forfatter Hanne Ørstavik uttalt. «Kvinner må bli tydeligere når de avviser en flørt», har seksualvaneforsker og psykologiprofessor Bente Træen ment. Og feministikonet Suzanne Brøgger har minnet oss på at sex også er misforståelser.

Klossete flørting og en dårlig og uoppmerksom elsker, eller en overskridelse av menneskers kroppslige integritet – at vi i det hele tatt undrer over grenseoppgangene mellom disse størrelsene synliggjør en fundamental utfordring i vårt samfunn: Kulturen vi lever i forteller menn at de har rett til å ta og kvinner at de har plikt til å gi. Det er derfor det å spre bena som kvinne ikke nødvendigvis er det samme som å gi et samtykke, slik Germaine Greer, en annen feministkjempe, har hevdet.

En aktuell sak som har rørt ved denne materien, er der den 23- år gamle kvinnen med psevdonymet «Grace» forlot en date med skuespilleren og komikeren Aziz Ansari i tårer. «Den verste natten i mitt liv», beskriver Grace det som. «Etter alt å dømme fullstendig samtykkende», svarte Aziz tilbake i en uttalelse. Flere har ment at offentliggjøringen av denne episoden har bidratt til å uthule poenget med metoo-kampanjen. Alle har vel hatt litt dårlig sex i sitt liv? Og hvorfor sa hun ikke bare nei?

I mine øyne er nettopp synliggjøringen og problematiseringen av historier som denne blant de viktigste tankevekkerne metoo kan lede til. For det er ikke noe ekstraordinært med denne episoden, og det er heller ikke noe ekstraordinært med hverken Aziz eller Grace. Tvert imot er det ganske vanlig at menn og kvinner går ut av seksuelle møter med motstridende erfaringer. At dette er «normalt» er selve kimen av problemet.

Erotiseringen av maktubalansen mellom kvinner og menn, i blant annet filmverdenen, reklamebransjen, pornoindustrien, og også noen ganger i Guds navn, er en viktig bidragsyter til å reprodusere og opprettholde denne ukulturen. Å være en mann innenfor disse standardene betyr å ta initiativ, jakte og overbevise, frem til han får det han vil ha. Kvinner, på den andre siden, blir kultivert til å tåle ubehag, tilfredsstille menn på menns premisser og tie i stedet for å gjøre motstand. I dette innforståtte kurtiseringsritualet er et nei et nei, frem til det til slutt blir et ja.

Uavhengig av hvor en kvinne bor i verden, er hun aldri trygg på at hun kan leve i frihet fra at menn tar seg til rette på henne. Patriarkatets universelle karakter har nettopp vært en forutsetning for at metoo har eskalert til et globalt hamskifte – alle kvinner har en historie å fortelle. Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har fjernet menns hender fra kroppen min – ansiktet, brystene, lårene, rumpa. Jeg har ikke tall på hvor mange menn jeg har skjøvet unna, snudd meg vekk fra, skjelt ut. Men det jeg trenger er ikke å bli flinkere til å si nei. Jeg trenger at menn fatter at min kropp er min.

Metoo-kampanjen bør ikke reduseres til at menn som krenker er predatoriske monstre som nå skal skremmes til å bli gentlemen, eller at kvinner må drive med seksuell selvutvikling og læres opp til å si nei for å slippe å bli krenket. Vi trenger et verbalt, kroppslig og emosjonelt språk for å kommunisere om lyst og ulyst – den gode seksualiteten og den vanskelige. Dette er et arbeid som hviler på skuldrene til mennesker av alle kjønn, og på oss som samfunn.

Sex skal ikke nødvendigvis være enkelt. Men det skal være forbannet vanskelig å forlate en seng i uvisshet om hvorvidt den andre sitter igjen med et smil om munnen eller tårer i øynene.