Kierkegaard og folkekirken

Statskirken

Jan Inge Sørbø skriver seg inn i en 150 år lang tradisjon når han i Morgenbladet 2. mars bruker den danske filosof Søren Kierkegaards (1813–1855) argumenter mot en statskirke "med morosame prestar". Hvor godt leser disse "folkekirkedødare" Kierkegaard?

Når man leser Kierkegaards forhold til kirken tar man vanligvis utgangspunkt i de sene, svært polemiske skriftene. Hvis man derimot starter i den andre enden åpner et interessant perspektiv seg. Den såkalte pelagianske strid er et fundamentalt tema hos Kierkegaard fra hans første forelesningsnotater som student i 1833 under H.N. Clausen (1793–1877) til striden blir et bærende tema i, Begrebet Angest (1844). Den pelagianske strid er den klassiske "folkekirkedebatt".

Debatten står mellom den irske lekmann Pelagius (inn i historien ca. 390 og ut av historien i 418) og kirkefaderen Augustin (354–430). Pelagius argumenterte for at mennesket er en ansvarlig sønn av Gud. Jesus er kun et forbilde for hvordan hver og en av oss ved egen kraft kan handle etter de bud Gud har gitt. Pelaigus’ kristendom blir en etisk kristendom der alle kan se hvem som er kristen på de gjerninger de gjør.

Augustin argumenterer derimot for at mange mennesker ikke engang vet at de synder. Også disse har en plass i kirken. Pelagius’ syn vil føre til at kirken blir en liten sekt for perfekte strebere. Augustin ser på mennesket som et spebarn som ligger ved sin mors bryst, avhengig av henne for å overleve. Augustin argumenterer for en “åndelig” kristendom – der gjerninger følger av kraften fra Gud. I dåpen ble man gitt Guds ånd, og ble dermed “medlem” av kirken.

Så langt så vel hos Augustin. Problemet er at hans gode intensjon om en “åpen folkekirke” også må ha et godt argumentativt grunnlag. Det er ikke så lett. For hvor kommer synden fra, hvis det er slik at det enkelte menneske ikke er ansvarlig for den? Den kan ikke komme fra Gud – som jo er både god og allmektig.

Augustin løser problemet ved å si at Adam syndet en gang for alle. Adams første synd var et engangstilfelle – etter Adam blir alle mennesker syndige ved arv. Derav den såkalte arvesyndlæren.

Denne argumentasjonen skapte stor debatt i samtiden. Og det var en allmenn oppfatning at Augustin kom dårlig ut av den pelagianske strid. Men da det på den tiden var store uroligheter i riket og keiseren hadde behov for stabilitet, skulle arvesyndslæren likevel bli sanksjonert. Augustins “folkekirke” borget for mer stabilitet enn en pelagiansk sekterisme. Spørsmålet om arvesynd ble aldri ferdig diskutert.

Kierkegaard tar derimot opp diskusjonen. Han har urettmessig fått stempel som "ensomhetens filosof". Et sentralt poeng i Begrebet Angest er derimot at mennesket er "både seg selv og slekten". Med det mener filosofen at hele menneskehetens historie påvirker hvem individet er – men det er den enkeltes ansvar som individ å forholde oss til "de andre" uten å bli slukt av dem.

Kierkegaard er mer eller mindre enig i Augustins hovedpoeng at Gud gir mennesket "kraft" til å leve. Problemet er derimot argumentasjonen til Augustin – altså selve læren om arvesynd. Kierkegaard beskylder Augustin for å ha laget et fantastisk myte uten rot i virkeligheten. Hos Augustin "får ikke tenkningen sitt".

Tenkning/refleksjon/analyse er sentralt hos Kierkegaard. Slektens historie er nedfelt i myter og fortellinger. Disse mytene blir virkelighet: “hvis de ikke møtes av en reflekterende bevissthet”. Det reflekterende mennesket kan finne støtte og kraft i mytene som er til hjelp for dets egen eksistens, mens det ureflekterte blir passiv deltager i myten.

Problemet med Kierkegaards samtids kirke er at den er den dårlige og uinspirerte “fortellingens” kirke. Prekenen gir ikke tilhøreren eksistensiell veiledning. Kierkegaard tenker seg derimot prekenen mer som en Sokratisk samtale – med den forskjell at ironien blir byttet med alvor.

Der Sokrates overlot sin samtalepartner i forvirring, skal presten etter først å ha “forvirret”, være anledning for tro. Om en frikirke eller statskirke er best for denne type samtale er etter mitt skjønn irrelevant. Og hvilke virkemidler en preken bør ha, avhenger av situasjonen. Her er det plass til både “morosame” og “alvorlege” prester, så lenge de får stemt tilhøreren til refleksjon over eget liv.

Kierkegaard er skeptisk til det bærende folkekirkelige sakrament, dåpen. Like fullt plasserer han seg i den ortodokse linje fra Paulus via Augustin og Luther – der troen blir gitt uavhengig av menneskets gjerninger. Kierkegaards teologi kan puste liv inn i dagens ureflekterte kirke. Dette er en mer konstruktiv måte å lese filosofen på – enn som “statskirkedødare”.

Kristian Mosvold

Cand.theol.