Håndflatene våre er ikke kjønnsorganer, skriver Nora Mehsen

Forrige uke meldte Dagsavisen at en mann ikke hadde fått forlenget vikariatet sitt på Ekeberg barneskole fordi han nektet å håndhilse på kvinner. Mannen sier selv at fravikelsen ikke er tuftet på at han ser ned på kvinner, men at hans religionsfortolkning innebærer et forbud mot fysisk kontakt i slike situasjoner. «Tanken er å skape færre fristelser», forklarer han.

Saken har siden fått betydelig presseomtale, slik symbolsaker som handler om islam ofte gjør i disse tider. Det er all grunn til å være skeptisk til plassen saken har fått i den offentlige samtalen de siste dagene, og som jeg selv strengt tatt bidrar til å utvide gjennom denne kommentaren. Samtidig kan den – når den først har havnet på bordet – benyttes til å reise noen prinsipielle spørsmål om hvordan vi skal forholde oss til verdikonflikter som berører kjønn, seksualitet og tro i et pluralistisk samfunn.

For en overveldende majoritet av muslimer som bor i Norge, er det kutyme å håndhilse på andre, uavhengig av kjønn. I enkelte muslimske miljøer og blant noen muslimske enkeltpersoner er det imidlertid sedvane å hilse på personer av motsatt kjønn ved å se dem inn i øynene, føre hånden til hjertet og gjøre et lett bukk.

Å ta hånden til hjertet kan være et helt uproblematisk kulturelt ritual dersom det hviler på en full anerkjennelse av partenes intellektuelle og kroppslige integritet. Selv har jeg aldri følt at dette har vært en handling som representerer noen form for uærbødighet. Snarere er det blitt opplevd som en fin og ektefølt gest basert på gjensidig respekt – en varm og intim måte å hilse på som jeg lett hadde foretrukket fremfor å klemme sammen to håndflater.

Som likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm nylig uttalte, finnes det mange måter å hilse på som er vel så respektfulle som et håndtrykk. Dersom fraværet av håndhilsning er motivert av et ønske om å unngå å bli fristet av det motsatte kjønn, er jeg riktignok ikke så smigret lenger.

Som feminist og muslim går jeg ikke med på at Allah – eller noens Gud – skal bli misbrukt og legitimere destruktiv kjønnssegregering. Å seksualisere en handling som går ut på å si et enkelt «hei» til hverandre, er ikke forenlig med mine verdier om hvordan mennesker bør behandle hverandre eller hvilket samfunn jeg vil ha.

Jeg nekter å akseptere at jeg, gjennom min rene eksistens som kvinne, er en potensiell fristelse for menn. Ei heller er menn (eller andre kvinner, siden jeg tross alt er lesbisk) det for meg. Håndflatene våre er ikke kjønnsorganer, og vi skal kunne forvente et visst nivå av anstendighet som gjør at vi unngår å objektivisere våre medmennesker når vi hilser på hverandre.

Hva skal vi så gjøre med alle de arbeidstagerne som sitter på diskriminerende holdninger, enten det er snakk om den sexistiske varianten, homofobi og transfobi eller andre tilfeller av negativ forskjellsbehandling? Daglig leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering, Akhenaton Oddvar de Leon, mener håndhilsningssaken kan brukes til å heve mangfoldskompetansen blant institusjoner. Dette er et viktig poeng, selv om jeg ikke deler hans syn på at saken ikke innbefatter kvinnediskriminering.

I et pluralistisk samfunn er utvekslinger av meningsulikhet en forutsetning for sameksistens. Verdikonflikter kan være en mulighet for lytte, dele, lære og vokse. For mangfold handler også om dette – å finne balansepunktet mellom majoritet og minoritet, og introduksjonen av holdninger og handlinger som vi kanskje ikke er så komfortable med. Mangfold handler om samtaler som må tas om hvor grensen skal dras mellom det vi hyller, liker, kan leve med, er likegyldige til, ikke kan fordra.

Når det kommer til håndhilsning, går min grense her: Dersom det er en risiko for at du blir kåt av å ta meg i hånden, bør du gjøre en opprydningsjobb i religionsfortolkningen din og strebe etter å bli mangfoldig på en annen måte.

Mennesker skal ikke nødvendigvis måtte bli arbeidsløse dersom de sitter på grumsete holdninger som kommer til uttrykk på arbeidsplassen. Men de skal definitivt forvente å få dem utfordret.