Kostnader ved kriminalitet

Justisdepartementet (JD) startet sist sommer arbeidet med å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene ved kriminalitet. Dette initiativet førte til så vel kritiske som ironiske kommentarer i Morgenbladet 4. juni i fjor.

Morgenbladets hovedkritikk av slike beregninger er nok i tråd med manges syn; kriminalitet fører ofte til så vel fysiske som psykiske skader for de involverte – og slike virkninger verken bør eller kan måles i kroner. Hva er for eksempel kostnadene ved en voldtekt? Et annet nærliggende spørsmål er hva slike beregninger skal brukes til.

Etter min vurdering er det hensiktsmessig å inndele kostnadene ved kriminalitet i tre hovedgrupper: Den første gruppen kan kalles ødeleggelseskostnader. De omfatter så vel materielle skader som helseskader. Det er skader som oppstår ved innbrudd, ran, vold, trafikklovbrudd, ildspåsettelse og så videre – altså ved aktive ulovlige handlinger. I tillegg har en skader som oppstår ved at ellers lovlige virksomheter ikke overholder brannforskrifter, sikkerhetsbestemmelser og miljøpålegg.

Å anslå skadene i kroner av slike lovbrudd byr på minst tre utfordringer: For det første er helseskadene ved kriminalitet betydelige – og måling av disse i kroner er både usikkert og kontroversielt – selv om slike beregninger gjøres både i Norge og i andre land. Transportøkonomisk Institutt (TØI) har eksempelvis anslått at årlige kostnader ved trafikkulykker i Norge er på 25 milliarder. Dette tallet bygger på anslag på kostnadene ved dødsfall og på ulike grader av skade.

Ettersom ulempene for den enkelte og for de pårørende av en gitt skade sannsynligvis er større dersom skaden skyldes ekstern vold enn når den er påført mer eller mindre selvforskyldt i trafikken, kan TØIs tall ikke direkte overføres til beregninger av ødeleggelseskostnader – selv om de vil danne et godt utgangspunkt.

For det andre kan det være problematisk å anslå hvor stor andel av eksempelvis arbeidsulykker og branner som skyldes lovbrudd. Endelig er det mye skjult kriminalitet; for eksempel vold i hjemmet og trafikklovbrudd.

Den andre hovedgruppen av kostnader ved kriminalitet kan kalles produksjonstap. Det forårsakes for det første av ulike former for økonomisk kriminalitet som skatte- og avgiftsunndragelse, ulovlig prissamarbeid, bedrageri, regnskapsfusk, korrupsjon og så videre. Slike lovbrudd fører til uheldig konkurransevridning, ineffektiv bruk av samfunnets ressurser og dermed til produksjonstap.

En annen form for produksjonstap kan betraktes ut fra at lovbrudd har en alternativkostnad. Den tiden lovbryterne bruker til å planlegge og gjennomføre lovbrudd, samt den tiden de sitter i fengsel, kunne vært brukt til annet produktivt arbeid. Videre kan kriminalitet føre til at folk mister lisenser (førerkort, legelisens osv.), noe som gjør dem mindre produktive.

Den viktigste formen for produksjonstap skyldes nok ulike former for økonomisk kriminalitet, men den er også vanskeligst å beregne – delvis fordi mye av den sannsynligvis er skjult og delvis fordi kostnadene uansett er vanskelig å beregne. Hva er eksempelvis de samfunnsøkonomiske kostnadene av at Ofoten og Vesterålen Dampskipsselskap har lurt staten for cirka 100 millioner?

Den tredje hovedgruppen av kostnader er knyttet til forebyggelse og vern mot kriminalitet. Den omfatter for det første kostnader til politi, fengselsvesen og domstoler samt til andre offentlige kontrollmyndigheter som biltilsyn, skipskontroll, arbeidstilsyn og så videre. Videre har en kostnader til private vaktselskap og til alarmer, låser og annet sikkerhetsutstyr. Endelig er det kostnader ved at mange verner seg mot kriminalitet ved å endre adferd som innskrenker deres livsutfoldelse betydelig; en tør ikke reise kollektivt om kveldene, en tør ikke ha ting man er svært glad i stående fremme og så videre.

De to førstnevnte kostnadspostene kan med rimelig grad av sikkerhet beregnes – selv om en må ta høyde for at politi, domstoler og andre offentlige kontrollinstanser ikke bare arbeider med kriminalitet. Velferdstapet for befolkningen på grunn frykt for kriminalitet er sannsynligvis betydelig, men det er ikke forsøkt beregnet i monetære verdier i de undersøkelsene jeg har sett. Det skyldes selvfølgelig at slike beregninger nødvendigvis vil være både ressurskrevende og usikre. På den annen side vil det være en faglig utfordring å designe spørreskjema som kan avsløre folks velferdstap på grunn av kriminalitet.

Oppsummert kan en si at av de tre hovedgruppene av kostnader som er nevnt ovenfor, er nok ødeleggelseskostnader de mest kontroversielle å beregne i kroner, ettersom de innebærer verdsettelse av helse og natur. Med unntak av frykt for kriminalitet, er de to andre hovedgruppene av kostnader uproblematisk å måle i kroner i den forstand at ingen føler det som moralsk forkastelig å sette monetære verdier på dem. Å gjøre gode anslag på de samfunnsøkonomiske kostnadene ved ulike former for økonomisk kriminalitet, vil imidlertid være meget krevende.

At noen virkninger av kriminalitet er vanskelig å anslå riktig i kroner, betyr imidlertid ikke at en bør la være slike kostnadsberegninger. En strategi kan jo være å beregne i kroner de virkningene som kan beregnes med rimelig grad av sikkerhet og så beskrive de andre virkningene i andre måleenheter enn kroner eller å gi en mer summarisk og verbal beskrivelse av dem.

Beregninger av kostnader ved kriminalitet frister til mange og store fallgruver. Den største er utvilsomt tendenser jeg har sett til å blande sammen realøkonomiske virkninger og fordelingsvirkninger eller at en ser på stjålet eller svindlet beløp (lovstridig omfordeling) som en samfunnsøkonomisk kostnad. Dette kan best anskueliggjøres ved følgende fire eksempler:

1) Anta at en person går inn på kontoret til en annen person og stjeler 1000 kroner. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved dette tyveriet vil eventuelt være kostnader knyttet til etterforskning av tyveriet og ubehag for offeret av å ha vært utsatt for tyveri. Kostnadene er imidlertid lite knyttet til stjålet beløp; offeret er blitt 1000 kr fattigere mens tyven er blitt 1000 kr rikere.

2) En person har bilen forsikret for 100 000 kroner mens bilens markedsverdi er 80 000 kroner. De realøkonomiske kostnadene ved at personen kjører bilen på sjøen for å få utbetalt forsikringen er ikke 100 000 men 80 000 kroner; forsikringsselskapet har tapt 100 000, mens svindleren har tjent 20 000 kroner.

3) Det stjeles en postsekk med sedler på totalt en million kroner. Under flukt kaster tyvene postsekken med pengene på sjøen. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved at postsekken forsvinner er ikke en million kroner, men lik kostnadene ved å produsere en ny postsekk og nye sedler – altså langt mindre enn en million.

4) De samfunnsøkonomiske kostnadene ved at en saksbehandler gir oppdraget til et firma som produserer tjenesten ti millioner kroner dyrere enn et annet firma, er ti millioner pluss eventuelle kostnader i form av tid brukt til smøring av saksbehandleren, men uavhengig av det kronebeløpet saksbehandleren får i bestikkelse.

Selv om disse eksemplene er noe forenklet – for eksempel på grunn av at omfordeling av formue gjennom kriminalitet kan føre til en mer (u) gunstig inntektsfordeling, viser de i alle fall at stjålet/svindlet beløp er dårlige indikatorer på de samfunnsøkonomiske kostnadene ved kriminalitet.

Om det er verdt arbeidet å beregne usikre tall over kostnadene ved kriminalitet, vil avhenge av hva som er formålet med disse opplysningene: Hvis formålet er å øke oppmerksomheten rundt kriminalitet og kanskje få slike spørsmål høyere opp på den politiske dagsorden, tror jeg at slike beregninger har mye for seg – særlig hvis tallene er større enn det viktige aktører har trodd på forhånd. Jeg er ganske sikker på at TØIs beregninger over kostnadene ved trafikkulykker, har ført til at det er bevilget mer penger til trafikksikkerhet enn det ellers ville ha blitt.

En felles måleenhet over virkningene av kriminalitet kan også føre til at tilgjengelige midler brukt til bekjempelse av lovbrudd blir brukt mer effektivt i den forstand at ikke bare mengden av ulike typer kriminelle handlinger gir grunnlag for hvilke typer kriminalitet som skal prioriteres, men også hvilke konsekvenser de påfører oss. Ifølge nylige beregninger fra Storbritannia står for eksempel vold for bare fem prosent av antall kriminelle handlinger mens den utgjør hele 52 prosent av kostnadene ved kriminalitet.

Tyveri derimot står for 44 prosent av antall kriminelle handlinger, men bare for 14 prosent av kostnadene. Det skyldes altså at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved et tilfelle av vold i gjennomsnitt er 32 ganger høyere enn for et tyveri. Beregning av kostnadene ved ulike typer kriminalitet kan således gjøre at en retter oppmerksomheten mer på hvilke skader de medfører enn på omfanget av dem målt i antall tilfeller.

En annen positiv sidevirkning av slike beregninger kan også være at kriminaløkonomi som fag vies større oppmerksomhet blant norske økonomer og i høyere økonomisk utdanning. Det er på høy tid.