«Kriminalitet finnes ikke» – mer enn et politisk slagord

Kriminologidebatten

Iver B. Neumann har rett i at kriminalitet finnes, og at Nils Christies hardnakkede påstand om det motsatte er feil. Dette er påpekt for mange år siden av undertegnede og andre. John Searles begrep om institusjonelle fakta er velegnet til å forstå at kriminalitet finnes i kraft av sosiale ordninger (straffelov, politi, domstoler, etc.) som er institusjonalisert ved legitime, kollektivt bindende vedtak, som selv en kjent kriminologiprofessor ikke kan oppheve. At en slik begrunnelse ikke teller, er en annen sak.

Neumann har også rett i at påstanden «kriminalitet finnes ikke» (som Christie også formulerer: «handlinger er ikke, de blir»), er en del av Nils Christies politiske prosjekt. Det fremgår eksplisitt av et innlegg Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab i 2005 i diskusjonen med meg om kriminalitetens eksistens. Han viste til at antall anmeldelser for forbrytelser var tidoblet siden 1950-tallet, at fangetallet var mer enn doblet, og fortsatte: «Det må være åpenbart at det er uheldig om denne utviklingen fortsetter. Ett av botemidlene er å skape bevissthet om handlingers flertydighet, at handlinger ikke er, men blir – avhengig av hvem som ser dem og som får bestemmelsesrett over forståelsesformer, definisjoner og mottiltak.» Siden 1970-tallet har han vært som besatt av at troen på at handlinger blir kriminalitet på grunn av juristenes makt over ord. De «stjeler folks konflikter», og produserer kriminalitet og fanger. Fordi Christies prosjekt er politisk, er det irrelevant for ham hvordan påstanden vurderes vitenskapelig.

Hans prosjekt deles ikke av alle ved kriminologisk institutt. Her tenker flere innen en marxistisk tradisjon, og da forstår man ikke kriminalitet som konflikt på individnivå. Det er klassekonflikt, og slagordet «kriminalitet finnes ikke» er en uakseptabel parole. I marxistisk perspektiv er strafferetten en del av klasseundertrykkelsen. Den skal forskere avsløre, ikke avskrive. Det skjer for eksempel ved at forskeren hevder at det som samfunnets maktsjikt (Oslo Sporveier, politi, domstoler, mediefolk og politikere) kaller kriminalitet (ulovlig maling, tilgrising, skadeverk), fremstiller forskeren som kunst. Forskeren tar utøverens perspektiv og profilerer utøvernes handlinger til gunst for utøveren. Cecilie Høigård er med boken Gategallerier hovedeksponent for denne forståelsen.

Men «kriminalitet finnes ikke» er mer enn et politisk slagord i pensum og undervisning. I nesten 25 år har det også fungert som fagideologisk signal om at systematisk og vedvarende forskning om kriminalitet ikke er viktig. Hvilken fornuft er det i å forske på noe som ikke finnes, eller har en velkjent årsak, hegemonisk makt over ord? Min egen interesse for slik forskning har jeg opplevd som perifer og uinteressant, og er lagt bort. Med unntak for økonomisk kriminalitet, har også andre ansatte i så stor grad holdt seg vekk fra forskning om alminnelig utbredte kriminalitetstypers årsaker og omfang, at vi ikke har mye å by på når det gjelder (ferske) forskningsbaserte kunnskaper eller kompetanse om dette. Også ofre blir perifere når kriminalitet erklæres som ikke eksisterende. Det som gjenstår som interessante og viktige forskningsfelt og utgjør tyngdepunktet i forskningen ved instituttet, er ulike kontrollører og kontrollsystemer i meget vid forstand.

Verken myndigheter, journalister, studenter eller andre kan vente å finne oppdatert forskningsbasert kunnskap om norsk kriminalitet ved dette instituttet. Det finnes fortrinnsvis andre steder der den intellektuelle åpenhet er mindre ideologistyrt. Slike faglige følger av et sementert politisk slagord og hegemoniforståelse av kriminalitet, har etter min mening større allmenn og universitetspolitisk interesse og betydning enn det ontologiske spørsmålet om kriminalitetens eksistens, og hvem som eventuelt er (u)enig med hvem i kriminologimiljøet.

Leif Petter Olaussen

Førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo