Norge må ta ansvar

Lave asylankomster til Norge handler ikke om regjeringens nye og strenge innvandringspolitikk. At få asylsøkere kommer til Norge, skyldes i all hovedsak strengere grensekontroll innad i Europa, men også EUs forskyvning av ansvaret for flyktninger over på land utenfor Europa. Gjennom forskning og hjelpearbeid langs fluktrutene i Hellas og på Balkan har vi også fått førstehåndskunnskap om de menneskelige kostnadene ved Europas migrasjonspolitikk. Norge kan bare hevde at vår politikk er vellykket dersom vi lukker øynene for disse lidelsene.

I 2015 søkte 31 145 asylsøkere om beskyttelse i Norge. I det store bildet er dette relativt få mennesker. Til sammenligning har Uganda tatt imot 1,4 millioner flyktninger. I Libanon, som er på størrelse med Rogaland fylke, bor det nærmere 1,5 millioner flyktninger.

Likevel var 2015 et unntaksår for Norge. Både politikere og mediene bidro til å skape panikk og krisestemning. Som følge av dette ble asyllovverket kraftig strammet inn. Norge brøt blant annet med folkeretten ved å sende flyktninger tilbake til Russland, som hverken kunne tilby dem rettferdig asylprosess eller effektiv beskyttelse.

De siste årene har antallet asylsøkere falt til et nivå som er lavere enn årene før 2015. I fjor søkte kun 2654 personer om asyl i Norge. Det lave tallet av flyktninger som kommer til Norge totalt – hvis vi også regner med kvoteflyktninger og familiegjenforeninger – er naturligvis påvirket av regjeringens innstramninger. Men når det gjelder lave asylankomster, skyldes dette hovedsakelig strengere og mer omfattende grensekontroll innad i Europa. Lave asyltall i Norge er også et resultat av EUs flerfoldige forsøk på å skyve europeisk grensekontroll, og ansvaret for flyktningene, over på land som Libya og Tyrkia.

Når norske politikere beskriver regjeringens asylpolitikk som vellykket, lukker de også øynene for de enorme lidelsene Europas migrasjonspolitikk påfører mennesker på flukt. Gjennom vårt arbeid har vi sett disse lidelsene på nært hold. Det vi har sett og hørt, vitner om et Europa som viser stadig større vilje til å bryte grunnleggende menneskerettigheter og folkeretten for å stenge ikke-europeiske flyktninger ute.

Et viktig eksempel på dette er den mye omdiskuterte EU-Tyrkia-avtalen som trådte i kraft i mars 2016. Avtalen innebærer at Tyrkia skal hindre migranter i å reise videre til Europa, og at alle som ankommer Hellas «irregulært», skal returneres til Tyrkia. Likevel kommer det fortsatt jevnlig båtflyktninger til Hellas. Samtidig er bare noen få hundre mennesker returnert til Tyrkia. Resultatet er at tusenvis av flyktninger er fanget i limbo på de greske øyene, der de lever i overbefolkede og svært dårlig utrustede leirer. Hjelpearbeidere rapporterer om frostskader, underernærte barn, høy forekomst av vold og seksuelle overgrep og ekstremt dårlige sanitære forhold. Situasjonen på de greske øyene er også beskrevet som en «mental helse-krise». Leger Uten Grenser behandler voksne og barn helt ned til 10–12 årsalderen som sliter med posttraumatisk stress, selvskading og selvmordsforsøk. EU-Tyrkia-avtalen har også frarøvet flyktninger retten til en rettferdig asylprosess. Flyktninger får ikke tilstrekkelig juridisk hjelp til å navigere i de uklare og skiftende asylprosedyrene. Blant dem som er blitt returnert til Tyrkia, har flere blitt sendt tilbake uten å få behandlet asylsøknaden sin i Europa.

Europeisk grensepolitikk har også gjort at fluktrutene til Europa er blitt vesentlig farligere. Andelen av båtflyktninger som dør på den farefulle ferden over Middelhavet, er nå høyere enn noen gang. Tall fra FN viser at i 2018 druknet i snitt seks mennesker hver eneste dag. En av årsakene til dette er EU-Tyrkia-avtalen, som har ført til større trafikk på de langt farligere rutene, det vil si fra Libya til Italia og fra Marokko til Spania. En annen viktig årsak er at EU har avsluttet egne søke- og redningsoperasjoner i Middelhavet, og heller fokusert på finansiering og opplæring av den libyske kystvakta, som er sterkt kritisert for sine halvhjertede redningsforsøk.

For flyktninger som klarer å ta seg videre nordover i Europa, venter nye lidelser og overgrep. Spesielt langs Balkan-ruten er det dokumentert omfattende menneskerettighetsbrudd. I Beograd sover unge flyktninger i en park nær togstasjon for å kunne planlegge videre flukt. Flere av dem er bare 10–13 år gamle, og de sover ute i minusgrader. De forsøker gjentatte ganger å krysse grensa i nord mot Ungarn eller Kroatia. Menneskerettighetsorganisasjoner i Beograd har dokumentert tilfeller der flyktninger blir banket opp med politikøller, angrepet av aggressive politihunder, tvunget til å kle av seg og stå ute i 20 minusgrader etter at grensevakter har helt kaldt vann over dem. Helsepersonell forteller om flyktninger som har forsøkt å krysse grensene i desperasjon mellom ti og tyve ganger, men er blitt pågrepet og mishandlet hver gang. Det er dokumentert tilfeller der grensevakter har pågrepet flyktninger på serbisk territorium nær grensa til Bulgaria og kjørt dem lange strekninger inn i skogen, for så å forlate dem der i minusgrader. Helse- og sosialfaglig personell beskriver også mottaksforholdene langs fluktruten som svært utrygge. Seksuelle overgrep er utbredt, og mange blir ofre for menneskehandel.

Men umenneskelig behandling av flyktninger er ikke et sydeuropeisk eller østeuropeisk fenomen. Selv ikke den «humanitære stormakten» Norge har klart å møte asylsøkere uten å bryte menneskerettighetene. I mai 2017 slo Borgarting lagmannsrett fast at norske myndigheter har fengslet asylbarn og gitt dem en umenneskelig behandling, stikk i strid med barnekonvensjonen og flere artikler i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Til tross for at Norge opplever historisk lave asyltall, er det stadig flere mennesker i verden som har behov for beskyttelse. Det er behov for langt mere penger og investeringer i de såkalte nærområdene, som huser den store majoriteten av verdens flyktninger. Selv om Frp gjerne fremstiller det slik, er ikke investering i nærområdene og bosetning av flere flyktninger i Norge gjensidig utelukkende. Norge bør gjøre mer av begge deler. Samtidig må vi også jobbe diplomatisk for å finne felleseuropeiske løsninger bygget på prinsipper om internasjonal ansvarsfordeling og respekt for folkeretten. Og vi må sørge for at Norges behandling av voksne og barn på flukt er i tråd med grunnleggende menneskerettigheter.

Bare dersom regjeringen tar slike grep, kan vi med hånden på hjertet kunne kalle vår politikk vellykket.

Heidi Mogstad

PhD-student i sosialantropologi, University of Cambridge

Halldis Grøtvedt

Sosionom og masterstudent, NTNU